KULTFILM: Musikeren og sangeren Charles Aznavouz spiller hovedrollen i «Tirez sur le pianiste» (Skyt pianisten!), her sammen med Nicole Berger. Filmen kommer ut på DVD i Norge denne uka.
KULTFILM: Musikeren og sangeren Charles Aznavouz spiller hovedrollen i «Tirez sur le pianiste» (Skyt pianisten!), her sammen med Nicole Berger. Filmen kommer ut på DVD i Norge denne uka.Vis mer

Bør man skyte pianisten eller la ham være i fred?

Regissøren Francois Truffaut dyrket amerikansk pulp fiction.

Både Oscar Wilde og Mark Twain støtte på uttrykket «Ikke skyt pianisten, han gjør så godt han kan» mens de reiste omkring i det ville vesten. Det betyr omtrent noe slikt som at man ikke skal skyte budbringeren, selv om han har dårlige nyheter. I 1973 lød tittelen på et album av Elton John «Dont Shoot Me, I'm Only The Piano Player». Men da var uttrykket allerede godt kjent.

Francois Truffaut kalte sin andre film for «Tirez sur le pianiste» (1960), skyt pianisten. Den var basert på romanen «Down There» (1956) av forfatteren David Goodis. Boka handler om en konsertpianist som er falt fra de store høyder og endt opp som pianist på en dansekafé, der han får noen skyteglade gangstere i hælene.

I disse dager kommer filmen ut på DVD i Norge. Truffaut var en av mange franske filmskapere og forfattere som var opptatt av amerikanske pulpforfattere. Mange av dem ble utgitt i den klassiske Serie Noire etter krigen.

En av disse var David Goodis (1917-1967), som utga 18 romaner. De fleste av dem kom ut direkte i pocket. Noen av dem ble filmet. Goodis fikk en viss kontakt med Hollywood etter at boka «Dark Passage» ble en av flere Hollywood-suksesser med Humphrey Bogart og Laureen Bacall.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men ellers ble han ikke spesielt påaktet i sin samtid og følte seg både forundret og beæret over franskmennene dyrket ham, og særlig over at Francois Truffaut ville lage film av «Down There», med den kjente sangeren Charles Aznavour i hovedrollen.

Hvor Truffaut fikk filmtittelen fra, vet jeg ikke. Kanskje hadde han sett den meksikanske filmen «Let's Go With Pancho Villa» (1935), der komponisten Silvestre Rivueltas spiller en barpianist. Når det bryter ut skuddveksling i lokalet, holder han opp et skilt der det står: «Være så snill å ikke skyte pianisten!»

Bør man skyte pianisten eller la ham være i fred?

Truffauts film har i alle fall beholdt sin kultstatus og demonstrerer mange av de nye, filmatiske teknikkene som ble benyttet innen den såkalte nye bølgen i fransk film. En utpreget Paris-film, fylt med særegne typer, store biler og trange gater.

Nå skal den lages på ny, av den kjente fotografen og skuespilleren Alexandre Nahon, med Vincent Gallo i hovedrollen. Den skal foregå i Los Angeles og New York, og hovedpersonen er denne gangen en filmkomponist som er gått i hundene. Nahon slet voldsomt med å finne ut hvem som hadde filmrettighetene.

Etter fem år, blant annet ved hjelp av en privatdetektiv, fant han fram til en bank i Philadelphia, som styrte boet etter Goodis.

Det forteller en del om Goodis' triste skjebne. Det fins et DVD-portrett av ham, «David Goodis...To a Pulp», som forteller om et ulykkelig ekteskap og en ellers ensom, men sjarmerende mann som hadde sans for store, svarte kvinner, forsofne barer, jazz og biljard. Bøkene hans reflekterer en egen form for undergangsdrift og tristesse, formulert i et rytmisk, musikalsk språk, ikke helt ulikt enkelte beatforfattere.

To av bøkene er utgitt på norsk, «Nattpatruljen» (1964) og «Gaten» (1965), begge i pocketserien Dollar. I USA har han de siste åra hatt en voldsom renessanse. Den toppes 29. mars. Da kommer et eget bind i den ærverdige serien Library of America med fem Goodis-romaner fra 1940- og 1950-tallet. Det er aldri for seint å få gjenopprettet sin tapte ære.