I OSLO SPEKTRUM: Springsteen på turné med Seeger Sessions i 2006. Først seint i karrieren oppdaget Springsteen den amerikanske folktradisjonen som var en forutsetning for Bob Dylan helt fra starten. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet
I OSLO SPEKTRUM: Springsteen på turné med Seeger Sessions i 2006. Først seint i karrieren oppdaget Springsteen den amerikanske folktradisjonen som var en forutsetning for Bob Dylan helt fra starten. Foto: Hans Arne Vedlog/DagbladetVis mer

Bør man vente politiske løsninger fra Springsteen?

Ny bok på norsk leter etter budskapet til Bruce.

ANMELDELSE: Den som er ute etter å få avdekket skjulte sider ved Bruce Springsteens liv, vil bli skuffet over denne nye boka om rockhelten fra New Jersey. Den kan likevel brukes som oppvarming til de tre konsertene han skal holde i Norge i sommer.

Springsteen har verken vært narkoman eller hotellromknuser. Han har ikke vært noen casanova, heller ikke spesielt hard på flaska. Han er rett og slett en relativt alminnelig trebarnsfar.

Han har riktignok gått i psykoterapi og angivelig vært deprimert til tider, men ikke mer enn folk flest.

  Har erobret kloden
På den andre siden er Springsteen en kunstner i det faget han har dyrket helt siden han var tenåring; rock'n'roll. Med en genuin sans for å skrive tekster og musikk og en fabelaktig utstråling på scenen, har han erobret verden. Han er en medrivende historieforteller og en formidler både av mørke og lyse stemninger i menneskesinnet.

Han er dessuten en skarpsindig fortolker av såkalt vanlige folks opplevelse av det å være amerikaner, enten livet dreier seg om å rase omkring på veiene i store biler eller å klare seg som best man kan i et kriserammet samfunn.

Men er han noe utpreget politisk menneske? Og går dette eventuelt fram av tekstene hans? Å finne svaret på dette spørsmålet synes å være et hovedanliggende for Marc Dolan, professor i engelsk i New York og forfatter av det nyeste bidraget til et stadig økende Bruce Springsteen-bibliotek.

Artikkelen fortsetter under annonsen

  Sin egen stil
Dolan skriver både om Bruce Springsteens liv og om samfunnsutviklingen i USA. I skjæringspunktet mellom biografien og historien plasseres verket.

Springsteen skiller seg ut blant mannlige kolleger i rockens eliteserie. Han er ikke mørk og kryptisk, som Lou Reed. Ikke mystisk og mangetydig, som Bob Dylan. Ikke taus og uberegnelig, som Neil Young. Ikke poetisk og underfundig, som Leonard Cohen.

Derimot er han fra starten av en vilter og kreativ komponist, som samler inspirasjonen fra 1960-tallets mangfold av uttrykk - soul, wall-of-sound, britisk pop, vestkyst-rock - til et uttrykk som er genuint hans eget. Det har han dyrket i forskjellige formater, fra det hardtslående bandbrølet på «Born To Run» via melankolien i «Darkness On The Edge of Town» til det nedstrippede uttrykket på «Nebraska», «The Ghost of Tom Joad» og «Devils & Dust».

  Hvorfor dikte?
Overgangen fra de første to platene til «Born To Run» (1975) beskriver professor Dolan slik: «Det var ikke lenger snakk om fleipete sanger om biler og damer. Det handlet om klaustrofobi, desperasjon, om å komme seg videre, og om forbrytelsene og forræderiet menn og kvinner begår mot hverandre for å komme ut av blindgatene de befinner seg i.»

Når vi kommer fram til «The River» (1980) og «Nebraska» (1982) konstaterer Dolan at Springsteen bruker «sin forestillingsevne» til å sette seg inn i «detaljene i liv han ikke selv hadde levd». Han antyder at han med «disse nye sangene om kriminalitet» kan ha «trukket dette for langt». Som han skriver: «Hvorfor skal man forsøke å se seg selv i rollen som tyv, voldtektsforbryter eller massemorder?»

Kanskje fordi man er i besittelse av evnen til å identifisere seg med de mørke sidene hos andre mennesker. Dette er jo selvsagt når man snakker om diktere, men mindre vanlig når det skrives om rock.

  Ronald og Bruce
Dolan slår fast at å framføre denne typen tekster er «en politisk handling», selv om «ingenting tyder på at Springsteen skrev dem i noe som helst politisk øyemed». Derimot: «Nebraska var mer personlig enn politisk, mer litterært enn noe annet produkt for en rockstjerne til da». Her virker det som om Dolan et øyeblikk har valgt å se bort fra enkelte forløpere, ikke minst Bob Dylan.

På den andre siden argumenterer Dolan for at Springsteens budskap ikke er helt ulikt tankegangen til Ronald Reagan, som satt i Det hvite hus på 1980-tallet. Reagan og Springsteen hadde samme «retorikk» og dermed visse «ideologiske likheter».

Bør man vente politiske løsninger fra Springsteen?

Dette til tross for at Springsteen fra scenen tok avstand fra Reagan. Men han forsto altså ikke - ifølge Dolan - at hans individualisme var hentet fra de samme, amerikanske frihetsidealene. Han skjønte kanskje mer da han drev valgkamp for Barack Obama, noe han nylig har sagt at han aldri vil gjøre igjen.

  Kunstens øyeblikk
Spørsmålet er hvor interessant dette er. Dolan skriver: «Selv om Nebraska hadde rettet oppmerksomheten mot de utstøtte borgere av USA, hadde Bruce Springsteen ennå ikke noe helhetlig politisk syn høsten 1982. Om han ble presset til det, ville han ikke ha kunnet forklare i detalj hva han mente burde gjøres med fattigdom og arbeidsløshet.»

Selvfølgelig ikke, man må nesten minne om at Springsteen er rocksanger og ikke ekspedisjonssjef i sosialdepartementet. Det vet jo egentlig Dolan også, og han konkluderer med å slå fast at det er i «det øyeblikket som kalles » at artisten og publikum møtes på en konsert, og at selve kunsten oppstår.

Men hvorfor da all denne drøftingen av hvor politisk tydelig Springsteen er i sitt «budskap»?

Det virker også som om Dolan synes Springsteen blir mer politisk klartenkt på 2000-tallet, etter at hans innsikt i livet blir større. Og slik enkelte av oss ser det: Musikken stort sett slappere, I hvert fall mindre spontan og intens.

Men det er en annen debatt. Og selv om den private Springsteen - som muligens ikke er så interessant - får være i fred i Dolans bok, byr professoren på en tenkevekkende reise i sangerens forhold til det samfunnet han opptrer i.