Bør ombudet få munnkurv?

Dagbladets kronikk 19. september handlet om en nordmann som hadde reist utenlands for å få behandling for sitt rusmisbruk. Da han for ett år siden ikke fikk behandlingsplass her i landet, så han ingen annen utvei enn å oppsøke et behandlingstilbud i Danmark.

Sosialkontoret i Oslo avslo søknaden om behandlingsgaranti, fordi behandling i utlandet «ligger utenfor vårt mandat». Avslaget ble klaget inn for fylkesmannen, som omgjorde sosialkontorets vedtak. Gutten var godt igang med et behandlingsopplegg som tegnet lovende. Fylkesmannen mente derfor at gutten burde få en sjanse i Danmark.

Det ville sosialtjenesten i Oslo ikke godta, og ba Sosialdepartementet om å gjøre vedtaket om. Departementet fastholdt imidlertid fylkesmannens vedtak, og rusmisbrukeren vant saken.

Likevel avslo sosialkontoret halvannen måned senere å gi hjelp til ytterligere behandling. Gutten fikk beskjed om å komme hjem for kartlegging av et videre behandlingsopplegg her.

Med bakgrunn i denne historien stilte jeg fire spørsmål i Dagbladets kronikk: 1. Bør sosialtjenesten tåle å bli motsagt? 2. Skal en langtkommen rusmisbruker ha rett til behandling på institusjon? 3. Skal de som trenger behandling få være med å bestemme hvor de kan behandles? 4. Skal det være mulig å få gjennomføre behandling utenfor landets grenser?

Siden har følgende skjedd: På Helse- og sosialombudets oppfordring dro sosialkontoret til Danmark for å ta behandlingsopplegget og den person som nå har vært stoffri i innpå ett år nærmere i øyensyn. Sosialkontoret innvilget deretter garanti for fortsatt behandling frem til mars neste år. Innen den tid skal gutten etter den behandlingsplan som nå er lagt, ha påbegynt en fagutdanning, skaffet seg sitt eget sted å bo, og ha avsluttet behandlingsoppholdet.

Nå er det opp til gutten selv, til Mikael, som Dagbladet har kalt ham. Han har fått en sjanse til å lykkes i sitt forsett om å komme ut av sin over 20 år lange misbrukerkarriere. Sosialkontoret har gitt ham et startgrunnlag som vi bare kan håpe er tilstrekkelig til å skaffe ham et nytt og godt liv. Løsningen satt langt inne. Men sosialkontoret skal ha ros for til syvende og sist å ha vist vilje til å finne løsninger på en sak som så ut til å ha kjørt seg helt fast.

Denne saken har nå fått et etterspill: Byrådsleder Fritz Huitfeldt (H) har tatt min kronikk opp med Oslo bystyre. Bystyrets forretningsutvalg har nå bedt sin administrasjon om å «legge fram et notat med vurdering av kronikken i forhold til Helse- og sosialombudets instruks».

I forretningsutvalget sitter bystyrets fremste politikere. Mener de og Fritz Huitfeldt at jeg ikke burde ytret meg?

Da er det grunn til å minne om at sosialtjenesten ikke ville bøye av verken for fylkesmannen eller for Sosialdepartementet. Den hjelpetrengende sto i overhengende fare for å bli kastet på gaten, og å bli utsatt for en urett som kunne fått fatale følger for hans fremtid.

Det er høyst beklagelig at denne saken først fikk sin løsning etter at den fjerde statsmakt kom på banen. Det skal mye til før pressen får omtale en så privat sak som en enkeltpersons rusmisbruk i Helse- og sosialombudets klagesaksportefølje. Her hadde den hjelpetrengende knapt noe valg. Hans ønske om å få hjelp skulle visst avslås for enhver pris, om fylkesmannen aldri så mye hadde innvilget ham hjelp. I samråd med klageren og hans familie ble saken derfor omtalt i den kronikk som nå granskes i rådhuset. Først etter dette vant klageren frem.

Vi får være glade for at saken løste seg for Mikael, som nå har fått det grunnlaget for å bygge en ny tilværelse som han trengte. Min kronikk hadde likevel et siktemål utover dette: Å sette fokus på en rusomsorg som legger unødige vanskeligheter i veien for den som vil ut av sitt misbruk.

Ytringen falt åpenbart ikke i smak i kommunale kretser. Reaksjonen på synspunktene retter seg derfor mot personen og ikke saken. I stedet for en diskusjon om hvordan rusomsorgen kan fungere på misbrukerens snarere enn kommunenes premisser, kommer det innvendinger mot det faktum at jeg har skrevet en kronikk. Kanskje var Hans-Wilhelm Steinfeld inne på noe i portrettintervjuet i Dagbladet forleden, der han sa: «Vi stigmatiserer meninger her i landet!»

Etter at kronikken sto på trykk har mange henvendt seg til mitt kontor med de samme problemer. Det har de forsåvidt gjort i en årrekke, om enn ikke i samme antall. Jeg har mange ganger forsøkt å henlede oppmerksomheten til Oslos bystyre mot disse spørsmålene. Også rådhuset er jevnlig gjort oppmerksom på forhold som hindrer at stoffmisbrukere kan få hjelp.

Fritz Huitfeldt mener saker ikke skal løses gjennom media. Spørsmålet er om enkelte saker bare kan løses der. Som denne saken viser, fører andre veier slett ikke alltid frem. De er så innrettet på byråkratiets premisser at de kan være henimot døvstumme overfor publikum.

Det er ikke lett å få Oslo kommunes politiske og administrative nivå i tale. Synspunkter som bringes frem den såkalte tjenestevei tas stort sett «til orientering», som det heter i den kommunalbyråkratiske nomenklatur. Det hender at Helse- og sosialombudet på publikums vegne ber rådhuset om å gripe inn i en enkeltsak, eller å gi retningslinjer for håndteringen av saker som håndteres ulikt fra bydel til bydel. Svaret på ombudets henvendelser er at man takker for opplysningen og «skal vurdere den». Viser det seg siden at ingen vurdering og slett ingen handling følger, hender det at ombudsmannen går til byens politiske ledelse, til bystyret. Ombudet blir da orientert om at hans skrivelse er omdelt medlemmene i Oslo bystyres helse- og sosialkomité. Siden skjer intet. Meningsutvekslingens kår er skrinne i dette systemet.

Min politiske nese er nok tett, for nettopp partiet Høyre hadde jeg trodd ville hegne om retten til å ytre seg. Kanskje taler Fritz Huitfeldt her som byråkratiets fremste representant og talsmann, heller enn som høyremann. Han får ha meg tilgitt at jeg går til pressen, når det som står på spill er resten av en ung manns liv. Så skal jeg på min side tilgi ham for at han ikke viser overdreven forståelse for at en ombudsmann bør ha en så uavhengig stilling at hans brukersynspunkter ikke unødig blir gjort til gjenstand for rådhusgranskninger.

Nå sitter altså de rettslærde i Oslo bystyres sekretariat og fingransker den instruks Oslo bystyre har vedtatt for Helse- og sosialombudet i Oslo: Sier den noe om ombudsmannens adgang til å skrive kronikker i Dagbladet?

Svaret er nei. Tvertimot fremgår det av min instruks at jeg skal utføre mitt verv selvstendig og uavhengig av kommunen. Men slik synes kanskje ikke alle det burde være?

I høst la Sosialdepartementet frem et forslag til pasientrettighetslov. Der er det blant annet foreslått å lovfeste en ordning med pasientombud. Lovutkastet foreslår at disse ombudene bør være fylkeskommunale. Dette granskningsinitiativet er et godt argument mot en slik tilknytning. Ombudsmannsinstitusjonens fornemste kjennetegn er dens uavhengighet. Ombudene bør være statlige, slik at lunefulle fylkeskommuner ikke settes til å passe havresekken.

Det er jo synd at uenighet ikke artikuleres. Kanskje Fritz Huitfeldt kunne tatt en prat med meg før han ba om at jeg skulle bli gransket. Det må da være bedre å argumentere med - eller mot - Helse- og sosialombudet i Oslo, enn å spørre om han bør ha lov til å ytre seg?