Bør pedofile skamme seg?

AT DAGBLADET MENER ja, bygger jeg på en oppsiktsvekkende leder tidligere i år, der pedofile til og med i overskriften ble karakterisert som ynkelige kryp (10.5.). Intensjonen var tydelig: Her skulle noen påføres skam. Om det skulle ha noen hensikt, måtte det være at skammen forhindrer nye pedofile handlinger. Jeg kjenner ikke til at slike effekter av skam er dokumentert. Derimot gir sånne folkelige karakteristikker næring til de pedofiles forsvarer Tor Erling Staff, når han i sine mest outrerte utfall gir inntrykk av at samfunnet (kvinner generelt og feminister spesielt) har skylden for den skade pedofiliofre påføres gjennom å gjøre pedofile handlinger skambelagt. Staff gir i sin biografi klar melding: Han ønsker å redusere skammen. Han innser at den neppe lar seg fjerne, men tenker at det ville vært det ideelle. Grunnen er at han mener skam er skadelig. Særlig legger han vekt på at skammen som er forbundet med visse handlinger, sannsynligvis påfører ofrene mer skade enn handlingene i seg selv. Han forestiller seg at et samfunn der seksuell omgang mellom barn og voksne ikke er belagt med skam, ville være til mindre skade for alle. Rett nok skiller Staff flere steder mellom typer av seksuell omgang, og viser forståelse for at barnets alder er av betydning for hvilken type aktivitet som er tillatelig. Men bortsett fra to steder, er det nokså uklart hvor grensene går.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET STED sier han: «Hvis noen er så gærne at de sprenger en liten unge, rammes det så det suser av de alminnelige straffebestemmelser.» Av det kan vi slutte at hvis barnet er lite, mener Staff at penetrasjon er en alvorlig krenkelse. Et annet sitat: «Hvis en voksen har en seksuell eller erotisk opplevelse ved å ha ungen inntil seg, uten at man ellers gjør noe, skal det likevel være fordømmelsesverdig. Og hvorfor skal det være det?» Det må bety at det er greit å være seksuelt opphisset med et barn inntil seg (uansett alder formodentlig), og ellers forholde seg passivt. Summen av Staffs øvrige utsagn tolker jeg dithen at en eller annen gang prepubertalt eller tidlig i puberteten er barn mentalt og fysisk modne for mer utførlige seksuelle handlinger. Han legger vekt på at skade ikke må skje. Jeg fornemmer at dette gjelder fysisk skade, men han er ikke klar her.

STAFF SONDRER mellom å ta avstand fra handlinger og å dømme, og fordømme, personen som har utført handlingene. Han legger også et interessant premiss til grunn, han tenker «at mennesket kanskje ikke er helt ansvarlige for de handlinger de begår». Uten at dette utdypes nærmere, ser det for meg ut til at han mener at vi fra tid til annen ikke styres av den klare tanke, og at dette kan føre til klanderverdige handlinger. Det tror jeg han har rett i. Kanskje derfor brukes et så sterkt virkemiddel for å hindre uønsket atferd som å påføre skam. Det er ikke som Staff sier, at «kanskje har mennesket behov for skamfølelse». Skamfølelsen er noe mennesket, og aper for den del, har. Utviklingsbiologisk og psykologisk er den primitiv. Skamfølelse utvikles hos barnet senest ved 18 måneders alder, og kan observeres når ikke mor responderer positivt. Først senere utvikles skyldfølelsen, som forutsetter opplevelse av ansvar. Sammenblandingen kommer av at vi så ofte ser oss selv gjennom de handlinger vi utfører. Utviklingsbiologisk er skam antakelig en overlevelsesmekanisme. Ved å skamme seg (og vise de fysiske signalene bøyd hode, vikende blikk, sammenfalt kroppsholdning og tilbaketrekning) unngikk man angrep, utløste i noen grad sympati og kunne bli i flokken.

HVORFOR ER det blitt slik at seksuell kontakt med barn er skambelagt? Jeg ser ikke bort fra at det skyldes maktspill voksne i mellom. Det kan ha vært ønsket om å beskytte barn mot skade, venerisk sykdom eller svangerskap med menn av lav byrd. Kanskje var det slik at menn med høy status tok så kraftig for seg av kvinnepopulasjonen at resten av mennene søkte mot barn - og ble straffet med utstøtelse? Det blir gjetning, men jeg vil gi Staff rett i at man kan forestille seg at mennesket frigjør seg fra fortidens åk, fjerner skammen fra seksuelt samvær med barn og med det reduserer skade. Jeg er likevel uenig i at dette er veien å gå. Den viktigste grunnen til det har Staff gitt selv. Det er slik at mennesket ikke alltid har kontroll over sine handlinger, og på få områder er dette mer tydelig enn ved seksuell opphisselse. Man kan bare berømme Staff, når han sier: «Den lojaliteten jeg har til noen seksualpartnere, er iblant en slags dårlig samvittighet. Jeg kan føle det som om jeg har vært den utnyttende, fordi jeg har vært den eldre. Jeg kunne aldri tenke meg å skade noen jeg har vært sammen med, eller gjøre noe gærent. Jeg har vært beskyttende overfor vedkommende.» Men hvor mange kan med hånden på hjertet hevde at de ikke i erotiske situasjoner har latt seg rive med, og noen ganger gått lenger enn de hadde tenkt? Jeg tiltror de færreste av oss den samme kontroll som Staff besitter. Han «vurderer ting ut fra seg selv. [...] Jeg har hatt flaks og har fått trygghetsfølelse i meg. Hvordan det ville vært for en annen, som ikke hadde hatt trygghet, aner jeg ikke. [...] I tryggheten er også en annen komponent. Ikke isolering, men avsondrethet. Jeg kan føle at uansett hva de eller de måte finne på å gjøre, har jeg min sfære, min integritet, som jeg føler er riktig for meg.»

DET ER VEL MULIG at Staff bare har gode erfaringer, men vi som har møtt noen titalls ofre oppfatter ikke dette som regelen. Barn som på ulike måter er invadert, særlig hvis den andre er en tillitsperson, mister trygghet, grenser og integritet. Det blir helt feil når voksne her ser seg som en slags julenisser. Sitat Staff: «Er det treffende å si at den yngre blir lokket i en felle? Jeg tror ikke det. Ofte gjelder det yngre mennesker som ikke møter forståelse, men kulde og strenghet hjemme, eller som er på rømmen fra barnevernsinstitusjoner. Jeg tror at en mengde mennesker, både unge gutter og jenter, har fått betydelig hjelp av voksne personer, i relasjoner hvor det samtidig er etablert en form for erotisk innhold.» Staff synes at ofre må slutte å skamme seg, og spør hvorfor de gjør det? Antakelig er det nok fordi skamfølelsen er ganske primitiv. Å skamme seg er å føle seg verdiløs, hjelpeløs, utstøtt, uverdig - temmelig likt hva som må følge av alvorlige krenkelser. Jeg deler Staffs ønske, men det er nok lettere tenkt enn følt.

SEKSUELLE HANDLINGER handlinger med barn bør fortsatt ansees som galt, og voksne som utfører dem bør antakelig straffes. Hvor mye og hvordan er til og med Høyesterett og Stortinget uenige om, så det skal jeg la ligge. Staff undervurderer skadepotensialet ved en mer liberal samfunnsholdning, bl.a. ved å ha for stor tiltro til den enkeltes evne til å sette grenser. Men skam kan vi godt la være å bruke som maktmiddel, det har han rett i. Det holder med skyld. Og der bør en liberal avis som Dagbladet gå foran med klarhet.