Bør Russland ekskluderes?

PUTINS RUSSLAND

er ikke uventet blitt et tema i den amerikanske valgkampen. Den amerikanske kongressen vedtok i begynnelsen av april en resolusjon som i klare ordelag oppfordrer president Bush til å ta initiativ til en suspensjon av Russland fra stormaktsfellesskapet G8 hvis ikke landet legger om sin politiske kurs. Det er særlig Russlands manglende etterlevelse av demokratiske normer og prinsipper, fremferden i Tsjetsjenia og rettsforfølgelsen av oljemagnaten Mikhail Khodorkovskij som har falt amerikanerne tungt for brystet. Hvorvidt truslene om utestengelse fra G8 i praksis vil bidra til å gjøre Russland mer demokratisk, er et helt annet spørsmål.

Teksten til den såkalte «resolusjon 336» er utarbeidet av demokraten Tom Lantos og republikaneren Christopher Cox, som begge representerer California i Representantenes hus. I Senatet har tungvektere som Joseph Lieberman (D) og John McCain (R) fremmet et tilsvarende resolusjonsforslag. I resolusjonene pekes det på behovet for «rule of law» og beskyttelse mot vilkårlig maktutøvelse fra statens side. Det tas til orde for en styrking av domstolenes uavhengighet, pressefriheten, ytrings- og forsamlingsfriheten og andre grunnleggende menneskerettigheter.

I DET HVITE HUS

har man naturligvis notert seg Kongressens tøffe retorikk overfor Russland, og spørsmålet er om Bush-administrasjonen vil forsøke å gjøre noe med saken før det forestående G8-toppmøtet, som finner sted på Sea Island i Georgia 8.-10. juni. Eksklusjon av Russland fra G8 har lenge vært en kampsak for flere av haukene i Bush-administrasjonen, deriblant den nylig avgåtte forsvarsrådgiveren Richard Perle. De liberale partienes nederlag i det russiske parlamentsvalget i desember 2003, har ikke akkurat bidratt til å dempe Washingtons bekymring over utviklingen i Russland. Det er imidlertid ikke gitt at retorikken i G8-spørsmålet vil bli omsatt i konkret handling.

I Moskva tar man truslene fra Capitol Hill med stor ro, iallfall inntil videre. Utenriksminister Sergej Lavrov avfeier de amerikanske utspillene som «ikke spesielt seriøse» og setter dem i sammenheng med den pågående valgkampen i USA, der det tydeligvis er om å gjøre markere avstand til Putins regime. Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at ikke bare republikanerne, men også demokratene forsøker å vinne stemmer på sin anti-russiske retorikk. Presidentkandidat John Kerry har ved flere anledninger kritisert George W. Bush for å gå for langt i sin tilnærming til Russland.

AT RUSSLAND IDAG

fremstår som en pseudo-demokratisk eller semi-autoritær stat, er det i utgangspunktet vanskelig å være uenig i. Likeledes kan det påpekes at landets økonomi fortsatt ikke er blant de åtte største i verden. Sett i et slikt perspektiv har Russland kanskje ikke så mye i G8 å gjøre. Saken er imidlertid den at G8 - til forskjell fra f.eks. EU eller Verdens handelsorganisasjon (WTO) - ikke opererer med spesifikke eller formelle medlemskapskriterier. Det eneste som kreves er at medlemslandene skal være markedsdemokratier med store og globalt innflytelsesrike økonomier. I den grad Russland ikke tilfredsstiller disse kravene i dag, kan man naturligvis spørre seg om landet gjorde det i 1994, da det daværende G7 første gang åpnet sin dør for Russland. Det var som kjent først i 2002 at USA og EU offisielt anerkjente Russland som en markedsøkonomi.

Russlands inntreden i G7/G8, først som deltaker i de politiske konsultasjonene (1994) og siden som fullverdig medlem (2002), kan vanskelig knyttes til forutgående resultater på det økonomiske eller innenrikspolitiske området. Situasjonen på 1990-tallet var snarere den at USA og Vesten trengte politiske konsesjoner fra Jeltsin-administrasjonen, både når det gjaldt tilbaketrekking av russiske tropper fra Baltikum og i spørsmålet om Natos første utvidelsesrunde. For å få russerne til å samarbeide på disse områdene, måtte Vesten kompensere Russland med en plass i de økonomiske stormaktenes prestisjetunge fellesskap.

DEN SOM KLAREST

har formulert essensen i dette realpolitiske spillet, er USAs tidligere viseutenriksminister Strobe Talbott, som i sin memoarbok The Russia Hand siterer Bill Clinton: «Det var en ganske enkel avtale. Vi fikk dem inn i G7, og de kom seg ut av Baltikum». Tanken var med andre ord å la russerne spise kirsebær med de store for å få dem til å slutte å plage de små. Boris Jeltsin på sin side skjønte godt logikken i dette spillet og visste å gripe de muligheter som bød seg. Det samme kan sies om Vladimir Putin. Beslutningen i 2002 om å ta opp Russland som fullverdig medlem av G8 og la landet stå som vertskap for G8-toppmøtet i 2006 må ses i sammenheng med Putins støtte til Afghanistan-krigen og hans aksept for Natos andre utvidelsesrunde.

I ettertid kan man saktens diskutere hvor lurt det var av verdens økonomiske stormakter å slippe Russland inn i sin innerste krets. Uansett hva man måtte mene om den saken, kan det virke noe søkt å plutselig ville ekskludere Russland fra G8 i et amerikansk valgår, når Russland helt siden 1994 har vært et omdiskutert medlem av det eksklusive fellesskapet. Det kan også være grunn til å minne om at spørsmålet om Russlands plass i G8 er et flernasjonalt anliggende der USA må rådføre seg med Canada, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Japan - og Russland selv.

ETTERSOM RUSSISK

medlemskap i EU og Nato på kort og mellomlang sikt fremstår som noe i nærheten av en politisk og økonomisk umulighet, er landets tilknytning til G8 viktigere enn noensinne. Forumet representerer både stormaktsstatus og en forankring i Vesten. Selv om Russland ikke akkurat er noe foregangsland på demokratiområdet, finnes det mange andre gode grunner til å ha verdens største land ved bordet når man skal diskutere globale økonomiske og politiske spørsmål, herunder kampen mot internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. På sitt toppmøte i Canada i juni 2002 forpliktet G8-landene seg til å bevilge til sammen 20 milliarder dollar til ikke-spredningsarbeid med fokus på Russland. To år senere må det konstateres at kun en brøkdel av beløpet er stilt til disposisjon.

Spørsmålet G8-landene bør stille seg i dag, er ikke hvordan de kan bruke Russlands problemer til å tjene sine egne kortsiktige interesser, men hvordan de selv kan bidra til å fremme en vedvarende positiv utvikling, både i Russland og globalt. Bruk av kaldkrigs-retorikk overfor Russland fører erfaringsmessig lite godt med seg. Det kan tvert imot bidra til å gi russiske nasjonalister og globaliseringsmotstandere nytt vann på mølla og svekke innflytelsen til landets liberale og demokratiske lobby, som i dagens situasjon trenger all den støtte den kan få.