TOPPMØTE: Optimisme, eller kanskje galgenhumor? Det er tilsynelatende lite krisestemning hos Hellas' Alexis Tsipras, Italias Matteo Renzi og Tysklands Angela Merkel.  Foto:  EPA / NTB Scanpix
TOPPMØTE: Optimisme, eller kanskje galgenhumor? Det er tilsynelatende lite krisestemning hos Hellas' Alexis Tsipras, Italias Matteo Renzi og Tysklands Angela Merkel. Foto: EPA / NTB ScanpixVis mer

Bør Sofokles lede EU?

Den greske krisa løftes nå opp på høyeste politiske plan under toppmøtet i EU fordi den er for viktig til å overlates til økonomer.

Kommentar

- I motsetning til tragediene av Sofokles tror jeg denne greske historien vi få en lykkelig slutt, uttalte presidenten i EU-rådet, polske Donald Tusk, på vei inn til toppmøtet i EU torsdag ettermiddag.  
Den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, som igjen vil ha et avgjørende ord, setter fristen for å få til en gjeldsavtale med Hellas til finansmarkedene åpner mandag. Vi får se. I dette dramaet har «siste frist» hver gang vist seg som en spenningsfylt utsettelse og «ellevte time» har fått evig liv.  

Aristoteles, min eldste læremester i statsvitenskap, skrev også verket «Poetikken», hvor han trakk fram «Kong Ødipus» av Sofokles som den mest fullkomne av alle tragedier. En god tragedie skal ha fem akter. De tre siste er viktige her. 3. akt: Vendepunktet, hvor hovedpersonen gjør et tragisk mistak. 4. akt: Fallet, hvor skjebnen blir uunngåelig. 5.akt: Katastrofen, da alt går galt.  
Krise, tragedie, drama, katastrofe: Alle er greske ord, som grekerne i drøyt fem år har lært hva innebærer, mens deres stat og samfunn gradvis har gått i oppløsning. Det gamle regimet  av bestikkelser og vennetjenester, eksposisjonen i 1. akt, og stigninga i 2. akt, da Hellas fikk euro og levde over evne, er nå et uvirkelig minne.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vil EU følge oppsettet fra Sofokles og styrte Hellas helt ned i avgrunnen? Om det i siste liten skulle gå galt, som ved ei ulykke, vil ikke de toneangivende EU-lederne stå igjen som historiske kløner, både uansvarlige og ugjennomtenkte?   De slapp Hellas inn i euro-samarbeidet i 2001 nærmest med lukkede øyne, uten å granske om Hellas oppfylte kravene for å være med. Hellas oppfylte langtfra kravene (ikke Italia heller), noe som ikke hadde vært vanskelig å avdekke.  

Da krisa kom brukte de masse krefter og 240 milliarder euro i krisehjelp for å holde Hellas innenfor euro-samarbeidet. Mye av hjelpen gikk til å redde uansvarlige banker i Frankrike og Tyskland. Men den greske økonomien krympet kraftig, og landet endte i sosial krise. Og så lar man Hellas gå dukken på grunn av noen få milliarder euro som man er uenige om? I det samme vil man påføre tilliten til euroen en hard knekk og EU et skrekkelig politisk nederlag.   Vil polske Tusk underholde toppmøtet med greske Sofokles?  

EU felte statsminister Georgios Papandreou i 2011 og banet dermed veien for ytre venstre i gresk politikk, valgforbundet Syriza, den greske motparten som EU minst ville ha. Frister det til gjentakelse? Om det blir en avtale etter fem måneders basketak med EU, Euro-banken og Pengefondet må statsminister Alexis Tsipras få den godkjent av de greske folkevalgte. Det kan bli vanskelig, og han trenger alle de innrømmelsene han kan få av EU. Men han er den eneste med sterk nok folkelig legitimitet til å overtale grekerne.  
Om Tsipras må gå av og det blir nyvalg ligger Syriza an til å få 42 prosent av stemmene, ifølge siste måling. Det er nok til reint flertall i Vouli, det greske parlamentet.  

Syriza kom inn fra ytre venstre og ville reformere det gamle, korrupte regimet og samunnet. Tsipras har bare vært statsminister i fem måneder og gjeldskrisa har hittil tatt alle kreftene. Tripras og grekerne vil ikke ut av verken EU eller euro-samarbeidet, i motsetning til opprørske krefter på høyresida i EU. Men Syriza-lederne, uten erfaring i utøvende politikk, har åpenbart undervurdert motstanden i EU mot å gå med på gjeldslette  og å la Tsipras og hans statsråder reformere landet.  

I en diabolsk og bakvendt logikk er det EU som tvinger Syriza til å reformere Hellas og da ikke med de reformene og på den måten som Syriza ville ha gjort. Utsendinger fra den forhatte «Troikaen» av långivere, nå omdøpt til «institusjonene», har inntatt regjeringskontorene og overstyrt grekerne. Grekerne føler seg med rette umyndiggjort, og for EU kan dette heller ikke være klokt.  
Men Tsipras har ikke klart å være en pådriver for greske reformer. Uvant med det håndfaste og tørre avtalespråket i EU har de greske innspillene vært vage. Tsipras og, ikke minst, hans finansminister, Yanis Varoufakis, har skaffet seg unødvendige uvenner i EU med kranglete språk uten innhold.  

Bak skrik og skrål og oppvirvlet støv har Tsipras likevel vunnet en seier ved å få løftet striden opp på et politisk nivå til toppmøtet, opp fra finansministrenes regneark. Merkel sier stadig: «Der det fins vilje, fins det en vei.» Hennes finansminister, Wolfgang Schäuble, surmuler og anklager grekerne for å ta tatt et steg tilbake før toppmøtet.  
Men Merkel fører nå ordet og snakker stadig med Tsipras på telefon, nesten som en «rådgiver». Hun synes å ville verne euroen og EU ved å - omsider - ta politisk styring over økonomien.  
Stats- og regjeringssjefene kan legge klare føringer for sine finansministre og dermed unnslippe tvangstrøya til Sofokles.