Bør staten bli kristen?

STATSKIRKEN: Å grunnlovsfeste et «kristent» verdigrunnlag for staten er neppe noe egnet virkemiddel til å sikre en vitalisering av kristne verdier i samfunnet.

Flertallet i Gjønnes-utvalget går som kjent inn for å oppheve grunnlovens paragraf 2 om at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Utvalgets flertall vil i stedet innføre noe som likner en kristen formålsparagraf for staten i grunnlovens paragraf 2: «Den kristne og humanistiske arv forbliver statens verdigrunnlag». Misforholdet mellom disse to forslagene fra Gjønnes-utvalget vitner om en klar ambivalens knyttet til hvorvidt man egentlig ønsker å avvikle statskirkeordningen. Utvalgets forslag til «ny» verdibestemmelse i grunnloven kan dessuten tyde på at man ikke har tatt inn over seg at dagens grunnlovsbestemmelse om den offentlige religion faktisk ikke er noen kristen verdiparagraf for staten. Og uansett er forslaget svært dårlig egnet til å verne om de grunnleggende verdier som utvalget nok med sitt forslag egentlig er opptatt av å fremme.

PRESTEN BØRRE Knudsen argumenterte i sin tid med at staten gjennom grunnlovens paragraf 2 om «statens offentlige religion» var generelt forpliktet på kristen etikk og lære. Han hevdet at Stortingets vedtak av Abortlov i 1975 var i strid med kristen etikk og dermed med Grunnlovens bestemmelse om «statens offentlige religion». Men høyesterett slo i 1983 fast at Børre Knudsens grunnlovsforståelse var helt feil. Stortinget var ikke forpliktet på kristen etikk annet enn ved vedtak av lover som spesifikt gjaldt Den norske kirkes indre virksomhet. I juridisk forstand er altså ikke staten generelt forpliktet på «kristne verdier», selv innenfor dagens statskirkeordning. Grunnloven inneholder i det hele tatt ingen verdiparagraf i dag, slik utvalget ser ut til å tro. Da vil det jo være svært underlig om man nå - samtidig med avvikling av statskirkeordningen - skulle innføre en kristen formålsparagraf som staten ikke hittil har hatt?

TIDLIGERE debatter om statskirkeordningen viser at mange er opptatt av den symbolske betydning grunnlovens bestemmelse om statens offentlige religion har, som et uttrykk for den sentrale stilling kristen tradisjon har og har hatt i samfunnet. En mulig tolkning av Gjønnes-utvalgets forslag om en verdibestemmelse i Grunnloven er at de ikke sondrer mellom samfunnets og statens verdigrunnlag. Kanskje er utvalget opptatt av å understreke at kristne og humanistiske verdier fortsatt bør ha betydning i samfunnet når statskirkeordningen avvikles. Men å grunnlovsfeste et «kristent» verdigrunnlag for staten er neppe noe egnet virkemiddel til å sikre en slik vitalisering av kristne verdier i samfunnet. Dessuten er det et tvilsomt prosjekt både i lys av menneskerettighetene og i forhold til grunnlovens identitetspolitiske funksjoner. Grunnloven fungerer - og skal fungere - som en «kontrakt» både mellom borgerne og mellom staten og borgerne. Derfor er det også viktig at den er utformet slik at det er mulig for alle borgere å identifisere seg med den. Ønsket om å gi verdiene en spesifikk forankring må derfor veies mot hensynet til at grunnloven skal fungere samlende og inkluderende. Det er grunn til å frykte at en slik formulering som utvalgets flertall har foreslått kan oppleves ekskluderende for en rekke minoriteter, selv om - eller nettopp fordi - den har en symbolsk funksjon.

UTVALGETS formulering av statens verdigrunnlag er også godt egnet til å misforstås, som rettslig forpliktende, ettersom grunnlovens bestemmelser ellers stort sett er rettslig forpliktende. Og det vil være fullstendig uakseptabelt, menneskerettslig sett, dersom en tradisjons verdier («kristne») ble brukt som grunnlag til å begrense andres frihet. Og hvilke verdier er det nå som er «kristne og humanistiske»? Det sier utvalget lite om. Det ville være bedre å nevne noen konkrete verdier, dersom man først skal ha en verdiparagraf. Og selv da vil det gi liten mening å forankre verdiene i bare en kristen og humanistisk tradisjon. Alle menneskers likeverd er jo for eksempel en verdi som er sentral innen både kristen tenkning og andre livssynstradisjoner. Hvis man henviser til en bestemt tradisjon skjules den brede, tverr-kulturelle enigheten som i dag faktisk finnes om grunnleggende verdier og prinsipper, som menneskeverd og menneskerettigheter. Og det er nettopp den brede oppslutningen om slike bærende prinsipper som er deres styrke. Ulike forsøk på å bruke grunnloven og dens verdibestemmelser til å definere et samfunns eller en politisk sammenslutnings «sjel» må likevel aldri føre oppmerksomheten bort fra det som er en forfatnings viktigste oppgave: Å gi vern om det enkelte menneskes verdighet, frihet og velferd. Dette forutsetter blant annet et juridisk bindende grunnlovsvern om menneskerettigheter og rettsstatens prinsipper.

SLIKE PRINSIPPER springer ut av tanken om at det er nødvendig for statsmakten å «binde seg selv til masten», for å bruke Jon Elsters odysséinspirerte metafor. Dermed er det et spørsmål om dagens norske grunnlov gir en god nok sikring mot slikt maktmisbruk, og om den norske stat i dag i det hele tatt har noe slikt rettslig forpliktende verdigrunnlag.Prinsipper om demokrati, maktfordeling, menneskerettigheter og rettsstat er grunnpilarer i fastsetting av en moderne stats rettslig forpliktende fundament. Selv om slike prinsipper er bindende for Norge slik grunnloven tolkes i dag, kommer de i liten grad eksplisitt til uttrykk i grunnloven og har en altfor perifer plassering. En revidert grunnlov burde gi prinsipper om folkesuverenitet, maktfordeling og menneskerettigheter en langt klarere og med en mer sentral plassering enn i dag. En mulig «formålsparagraf» for staten kunne i tillegg - med grunnlovens arkaiske språkdrakt - lyde: «Det paahviler de offentlige Myndigheder at respektere og sikre Menneskeverdet og Menneskerettighederne og grunnleggende Rettsstatsprinsipper som likhed for Loven».Om grunnloven også skal si noe om slike grunnleggende verdier og prinsippers forankring, bør vi finne formuleringer som er mer sakssvarende og inkluderende enn de som Gjønnes-utvalgets flertall går inn for.