Bør vi bli mer amerikanske?

SPØRSMÅLET I OVERSKRIFTEN

kan sikkert oppfattes som en dårlig spøk, som om vi ikke allerede er amerikanske nok her i landet, med vårt kosthold, TV-programmer og vår utenrikspolitikk. Og ler vi ikke av amerikanerne med deres show, lettvintheter og skittkasting? Det bør vi fortsette med, men vi bør også kaste et kritisk blikk på oss selv. Jeg tror vi kan lære noe av amerikanerne, hvis vi ønsker et politisk landskap med klare alternativer, der man vet hvem som styrer og hvem som er i opposisjon.

Men vil ikke amerikanisering gi oss mer kjøp og salg av politikk? Da må vi se hva vi faktisk har her i landet, ikke hva vi kunne hatt i en ideell verden. Vi har identiske debatter med de samme menneskene kveld etter kveld. Du vet hva som kommer, for du har sett det før. Hva kan vi tape på politisk reklame? Hvem vil tape på det? Jeg tror litt av svaret ligger i den umiddelbare reaksjon som Senterpartiet kom med da forslaget ble lansert. SPs leder er mot politisk reklame fordi hun selv har klippekort på TV. Nesten hver kveld deltar hun i en eller annen debatt, der hun varmt forsvarer partiet som svært få stemmer på. Politisk reklame vil gi andre påvirknings- og kommunikasjonssmuligheter.

Og kunne vi ikke tålt litt mer retorikk og slagord? Et eksempel er da Arnold Schwarzenegger under det republikanske partiets konvent avfeide diskusjonen om amerikansk økonomi med at «don't be a girly man on our economy!» Salen jublet over denne meningsløse setning, som vi i Europa til nød kan smile overbærende av. Men bør vi det? Tror noen at Jens Stoltenberg er en bedre økonom enn Arnold Schwartzenegger bare fordi førstnevnte har papirer fra Blindern? Stoltenbergs kvasi-vitenskap er ikke bare abstrakt synsing, det er i tillegg et bidrag til å ødelegge en folkelig debatt om økonomiske forhold. Mer komisk blir det når en annen med klippekort på TV - Trygve Hegnar - sitter som en vitenskapelig dommer og skal fortelle hva som er riktig i den økonomiske politikken. Det er en latterlig forestilling, men ingen ler. Det republikanske landsmøtet var om ikke annet underholdende.

NORSK POLITIKKS

største problem er at det ikke skapes vinnere og tapere. KrF vant liksom valget i 1997, da partiet fikk 13. 7 prosent av stemmene. Mindre enn hver syvende velger stemte på statsministerens parti. Hadde Venstre fått 0.1 prosentpoeng mer stemmer i 2001, ville Bondevik insistert på ny såkalt «sentrumsregjering». Da hadde vi kunne fått en regjering av tre partier som alle gikk tilbake ved valget, og som til sammen hadde representert 22.00 prosent av de avgitte stemmene. Og det er mange eksempler på tilsvarende galskap. SP gjorde et bra valg i -93, men fikk ikke regjeringsmakt før i -97, da de hadde tapt. Jan Petersen tok Høyre til et bra resultat i 2001, intet var da mer logisk enn at han ikke skulle bli statsminister, selv om han på valgnatten trodde det selv. Slik fortsetter det, fremdeles under navnet parlamentarisk demokrati.

NÅ SIES DET OFTE

at amerikansk politikk er personavhengig, mens vi i Norge stemmer på politiske programmer. Men de færreste av oss har noen gang lest et partiprogram, langt mindre deltatt på et landsmøte. Jeg tror vi kan lære av amerikanerne når det gjelder å utpeke politiske ledere. Det virker som de «over there» ikke legger skjul på sine ambisjoner. «Jeg skal gjøre det bedre!» sier Kerry, og vi tror ham. Og vår statsminister? Han må bes, trygles, overtales. Han serverer endeløse unnskyldninger før han aller nådigst stiller. Bondevik «lot seg overtale» som det het. Men vi trenger folk med ambisjoner, ikke politikere som mener at de i mangel av andre kan fortsette litt til.

Tåler man en nådeløs amerikansk presidentvalgkamp, er man tøff nok til å takle kriser. I Norge gjelder omsorgen: Vi synes synd på statsministeren når han tar 3 ukers pause på grunn av psykisk belastning. Det er en ærlig sak, men da bør man fullføre ærligheten og trekke seg. 3 ukers pause? Og det skjer i et land der vi ler av Bush fordi han tar lang ferie! Bondevik skal lede Norge i en krisesituasjon. Er han skikket til det? Er det et for amerikansk spørsmål? I så fall: 1-0 til USA.

KLARE ALTERNATIVER

må foreligge for at valg skal ha noen hensikt. I Norge vet vi lite om hva den sittende regjering tenker å gjøre ved neste valg - vil ikke KrF snart hoppe av? Er ikke Høyre egentlig mer interessert i å samarbeide med FrP? En ting kan du være sikker på: De kommer ikke til å fortelle deg noe før valget. Og opposisjonen, hvem er de? SP har allerede begynt å forhandle ut fra sine 5 prosent, og er sikkert i stand til å kullkaste et klart alternativ. SV er splittet, hvor dypt stikker ansvarligheten? Før valget får du ikke svar.

I Norge må de små partiene bli hørt, ja mer enn det; de må få sitte i regjeringen. «Det er urettferdig!» hyles det hvis ikke man får sine folk inn, som ved en slags matematisk utrettferdighet. Men det er ikke et spørsmål om rettigferdighet, men om tydelighet. Det er spørsmål om styring av landet, om hvem som har ansvar og hvem som er i opposisjon. Det er klart i USA, i Norge er det en gjettelek.

«Valgerd er så verdifull for oss at vi fortsatt vil ha henne med på laget» fortalte Bondevik til Aftenposten. I ukevis ble partileder Høybråten sendt mellom fylker, på leting etter et sikkert mandat. Få tenker den åpenbare tanke: Det er jo nesten ingen som stemmer på dem! Hvorfor styrer denne Høybråten oss i det hele tatt? Fordi vi i Norge har en politisk kultur der taperne er heltene. Taperne må det alltid tas hensyn til. Når det går enda dårligere med sentrumspartiene - som med KrF nå - må de få mer gjennomslagskraft. Dette er en særnorsk logikk, som bryter med tanken om at innflytelse bør øke med oppslutning. Tvert i mot, innflytelse skal øke hvis det går dårlig. Og det er synd på KrF, så la dem nå få holde på med sine «hjertesaker» som de gjerne kaller det, når 90 prosent av folket er uenige.

BØR VI, SOM

amerikanerne, være mer opptatt av politikernes privatliv? Det er jo ikke irrelevant å grave litt i hva folk har drevet det til i det sivile liv. Kast et blikk på opposisjonslederen i Norge, som riktignok har støttet regjeringens statsbudsjett de siste år, men som likevel kalles opposisjonsleder: Jens Stoltenberg har to års erfaring som «forsker» på Statistisk Sentralbyrå, ellers har han vært heltidspolitiker. Han er yrkespolitiker, i likhet med Hagen. Og Bondevik? Når så noen han i et sivilt yrke sist? Jeg ser bort fra noen opptredener som ferieprest. Vi får en politisk klasse, der det også blir vanskeligere for folk å komme inn utenfra, bane seg frem og si «Her er jeg, og jeg stiller!» Er det for amerikansk, kanskje?

DET ER INGEN GRUNN

til å kjøpe den amerikanske politikkpakka, men det er heller ingen grunn til å fremheve norsk demokrati som så mye bedre. Et argument mot amerikanisering er at politikken blir kynisk og kald, men mer kynisk enn Bondevik kan den knapt bli. Å manøvrere seg til makt med så liten velgeroppslutning er maktutøvelse av rang. Og den angivelige kulde? Kulden er klar, mens varmen er klissen. Jo, vi kan bli litt mer amerikanske.