Bør vi forby prostitusjon?

Fokus på prostitusjon i Finnmark og et forslag i Sverige om å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester har bidratt til at debatten om kriminalisering av kjøp og salg av seksuelle tjenester også har skutt fart i Norge.

Vi hilser debatten velkommen. Det er bra med fokus på et fenomen vi ønsker å redusere, og det er bra at oppmerksomheten rettes mot begge parter i prostitusjonen. Når vi allikevel er motstandere av forslagene om å kriminalisere kjøpet, evt. kjøp og salg av seksuelle tjenester, er det først og fremst knyttet til at vi tror en kriminalisering vil ramme kvinnene og ikke prostitusjonsaktiviteten som helhet.

Kr.F. har programfestet å gjøre kjøp av seksuelle tjenester straffbart, det samme parti har på slutten av åttitallet slått til lyd for det samme, den gang for å hindre spredning av aids i Norge. Før dette hadde forskerne Cecilie Høigård og Liv Finstad lansert ideen. Ved direkte arbeid i prostitusjonsmiljøene gjennom de siste 16 årene har undertegnede blitt mer og mer overbevist om at et så komplisert fenomen som prostitusjon er, ikke bør møtes med nye lovparagrafer og straffereaksjoner.

Vi har økt vår felles kunnskap om hvem som selger sex og motivene for det. I dag framstår ikke selgeren som kun et «offer» som må rehabiliteres. Selgeren er like ofte en kvinne som mener å ha tatt et reelt valg, som hun som er den utslåtte rusmisbrukende kvinne på gata. Vi har vondt for å se prostituerte som én gruppe kvinner. Uansett er ingen, selv ikke den mest utslåtte, tjent med en ensidig fokusering som «offer». Ved stadig å understreke offerrollen fratar vi mange muligheten til å styrke sitt eget selvbilde, for senere å ta nye og andre valg. Det er denne holdningen som ligger bak det at vi først og fremst har sett på prostitusjon som et sosialt problem som kan løses med sosiale innsatser. Vi representerer selv tiltak som gjennom en årrekke har gitt et tilbud til de som ønsker en reintegrering i samfunnet, samtidig gitt konkret hjelp for å bedre tilværelsen der den enkelte befinner seg.

Hva vil bli resultatet av et forslag om kriminalisering av kjøpet (og salget) av seksuelle tjenester? Hvilke erfaringer har vi fra land som har forsøkt?

Først og fremst er vi redd prostitusjonen skal gå under jorda. En kriminalisering vil trolig føre til at virksomheten blir mer skjult, det vil gå ut over de som trenger mest hjelp - de utslåtte kvinnene på gata. Presset på dem - på jakt etter penger - blir sannsynligvis større. Det er i dag dokumentert en betydelig underrapportering av vold i miljøet. Denne rapporteringen vil neppe øke ved en kriminalisering. Det er mer sannsynlig at politiets jakt på og kontroll av kunder vil oppleves som trakassering også av selgerne. Det er relativt utbredt å tenke: «Uten tilbud ingen etterspørsel.» Kvinnene sees på som fristerinner. Slike holdninger blir ikke borte ved en lovendring. I dag hvor verken kjøp eller salg er forbudt, har vi kun eksempler på at det er selgerne som tas og som fokuseres, der det blir aksjonert. Det er mange som fikk se aksjonen mot russiske prostituerte i Finnmark på TV i beste sendetid, tidligere har vi sett lignende aksjoner mot massasjeinstitutter i Oslo. Den gang ble kundene geleidet ut bakdøra mens kvinnene med håndjern ble loset ut i bilene for åpent kamera.

Dialogen med prostitusjonsmiljøene har vært viktig i vårt arbeid. Politi, sosialarbeidere og prostituerte har hatt en unik dialog, bygd på gjensidig forståelse og respekt. Tillit har vært grunnlaget for å gi og ta imot hjelp. Da politiledelsen i Oslo på slutten av 1980-tallet ville nedlegge daværende prostitusjonsspanergruppe, samlet de prostituerte inn underskrifter for å beholde gruppa ute i miljøet. Dette skapte forundring internasjonalt.

Tilsvarende har vårt samarbeid, de ulike etater imellom, vakt oppsikt og skapt interesse i andre land der prostitusjon er forbudt.

Vi har ingen grunn til å tro at de som selger sex skulle føre seg mer ivaretatt med en ny kriminalisering. Velger man å følge opp justisministerens idé om å kriminalisere begge parter, vil vi kunne oppleve lignende situasjoner som i deler av USA, der kvinnene blir bøtelagt for prostitusjon, for så å gå direkte ut på gata for å tjene nye penger for å betale bøtene. Det meningsløse i en slik situasjon er åpenbar.

Om man kun velger å kriminalisere kjøpet er det heller ingen grunn til å tro at de som selger skulle føle seg mer ivaretatt av samfunnet. Man kunne jo tenke seg at en slik lov ville gi uttrykkelig beskjed om hvem som var gjerningsmenn og hvem som var ofre. Til en viss grad kan et slikt argument ha noe for seg, men det betyr at samfunnet slår fast at prostituerte er ofre og som nevnt er vår erfaring at offerbegrepet aldri har vært til nytte eller glede for den det gjaldt.

Erfaringen har også vist oss at prostitusjon er et fenomen med to parter i et samspill som er langt mer komplisert og likeverdig enn den entydige offer- overgriper-framstillingen. En kriminalisering har heller ingen preventiv virkning på de grunnleggende årsakene til at kvinner prostituerer seg: fattigdom, omsorgssvikt og seksuelle overgrep.

Vi har allerede lovhjemler som rammer ulike forhold i tilknytning til prostitusjonen. Selv der det foregår lovbrudd, f.eks. der selger er mindreårig, har vi få eksempler på at kunder blir tatt og straffet. Vi tror en kundekriminalisering vil øke belastningen på selger. Her er det bare møysommelig holdningsarbeid som kan føre fram for å redusere prostitusjon som fenomen. Det er nærliggende å sammenligne med det holdningsarbeid vi med stort hell iverksatte for å hindre en utbredelse av hiv/aids. Det var også den gang sterke talsmenn og -kvinner for en skjerping av lovhjemler for å hindre utbredelse av epidemien. Vi fikk riktignok en bestemmelse i smittevernloven, men det er allment erkjent at det har vært det holdningsskapende arbeidet som har gitt resultater.

Et sentralt spørsmål. Vil en lovbestemmelse som kriminaliserer kjøpet av seksuelle tjenester redusere kjønnskjøpene i Norge?

I Canada som på mange måter kan sammenlignes med Norge, forsøkte man i 1985 med en lovendring som forbød prostitusjon (både kjøp og salg) på offentlig sted. Til tross for at man forsøkte å håndheve loven på en likestilt måte, ble flere prostituerte grepet enn kunder. De prostituerte mente også at deres situasjon var blitt verre og at volden hadde økt. Det kunne heller ikke dokumenteres noen innvirkning på antall sexkjøp. Markedet hadde således ikke latt seg påvirke av et slikt tiltak.

La oss si at vi håpet at et kriminaliseringstiltak ville ha effekt i Norge, spørsmålet blir da: Er det ikke de samme som påvirkes av et forbud som også kunne nås gjennom et tilbud? Kan vi oppnå noe med dialog framfor nye lover og straffetiltak? Vi tror det.

I Oslo er det nylig satt i gang en opplysningstelefon for menn som kjøper sex. Gøteborg kommune har startet et annet forsøk rettet mot den samme gruppen. Ville det ikke vært en god løsning å la disse forsøkene vare en stund og så evaluere tiltakene før man griper til så drastiske skritt som en lovskjerpelse er?

Uansett kommer vi ikke unna det etiske dilemma: Kan det legitimeres å gjøre livet vanskeligere for noen (les: de som blir igjen i prostitusjonen) for å forhindre andre i å starte?