DREPER SITT EGET FOLK: Har vi ikke, til syvende og sist, et ansvar for å beskytte de menneskene som gjør opprør mot Muammar Kadhafi, spør Timothy Garton Ash. Foto: Al Arabiya/Scanpix
DREPER SITT EGET FOLK: Har vi ikke, til syvende og sist, et ansvar for å beskytte de menneskene som gjør opprør mot Muammar Kadhafi, spør Timothy Garton Ash. Foto: Al Arabiya/ScanpixVis mer

Bør vi intervenere?

LIBYA: Irak ga «liberal intervensjonisme» et dårlig rykte, og Tony Blair tok nærmest livet av ideen. Men det finnes ansvarlige versjoner av den misbrukte doktrinen.

Å INTERVENERE eller å ikke intervenere. Det er spørsmålet. Den gale diktatoren Muammar Kadhafi har vist seg villig til å drepe det samme folket han påstår «elsker ham». Det reiser et av de mest grunnleggende spørsmål i vår tid.

JEG ER DYPT UENIG med dem som nå ser Kadhafis fly angripe opprørernes byer, og som ikke aksepterer at det i det minste er legitimt å spørre om utenlandske stater skal intervenere på en eller annen måte for å stanse drapene på hans eget folk.

Noen libyere tenker åpenbart også slik. I en nylig publisert tekst i The Guardian, argumenterer «Muammar min Libya», en blogger fra Tripoli, svært godt mot enhver form for militær intervensjon på bakken, men konkluderer med å gi støtte til en flyforbudssone over Libya. Det faktum at vestlige land som Storbritannia og Italia inntil nylig slikket Kadhafi opp etter ryggen på aller feigeste vis og solgte ham våpen som han nå kan bruke mot sin egen befolkning, gjør det enda viktigere å stille dette spørsmålet.

DEBATTEN OM såkalt «liberal intervensjonisme» er farget av to store misforståelser. For det første reduseres «intervensjon» til bare et spørsmål om «væpnet intervensjon». Det betyr at man overser en rekke andre måter stater kan intervenere i indre anliggender i andre land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til og med det å bistå med humanitær hjelp til ofrene for det som begynner å se ut som en borgerkrig i Libya, er til en viss grad å intervenere.  

Hvis vi begynner med det universelt aksepterte hjelpearbeidet til humanitære organisasjoner, er det deretter en rekke former for intervenering. Vi har økonomiske gulrot og pisk-tiltak, diplomatisk press, åpen eller skjult støtte til uavhengige medier og opposisjonsgrupper, trening i ikkevoldelig motstand, og så videre. Mange av de mest liberale formene for intervensjon - de som hjelper folket å frigjøre seg selv - finnes langs dette spekteret av tiltak.

Ingen av dem innebærer bruk av militær makt.

Vi har benyttet dem i altfor liten grad i Midtøsten de siste tretti årene.

DEN ANDRE store misforståelsen, er at de militære operasjonene som nå først og fremst assosieres med begrepet liberal intervensjonisme (Afghanistan, Irak) ikke var liberale i det hele tatt. Eller, de var i hvert fall ikke i hovedsak liberale.

Noen av begrunnelsene for operasjonene var liberale, og noen liberalere støttet dem, men i sin essens var de ikke liberale slik Vestens militære operasjoner i Bosnia (som dessverre kom altfor seint), Sierra Leone og Kosovo virkelig var.

MOTIVENE ER alltid blandet, men hovedgrunnen til at Vesten invaderte Afghanistan var at al-Qaida, som da hadde base i landet, hadde angrepet USA. Operasjonen fikk raskt blandede begrunnelser, blant annet at man ville bygge opp samfunnet og for eksempel forhindre at kvinner blir behandlet som slaver og husdyr - en god liberal målsetting som Vesten nå stille og skamfullt trekker seg fra.

Vi kan nok trygt anta at George W. Bush ikke hadde ofret de undertrykte kvinnene i Afghanistan mange tanker før 11. september 2001.

IRAK ER en mer komplisert historie. Her ble frustrasjon over at man ikke klarte å ta Osama bin Laden, ønsket om å vise amerikansk militær overlegenhet ved å benytte sjokktaktikker og interesser i irakisk oljeproduksjon blandet med en neokonservativ agenda som dreide seg om å spre demokrati og gjøre Irak til et foregangsland i regionen.

Til og med løgnene om masseødeleggelsesvåpen ble knyttet til tidligere «liberale intervensjoner», i det man antydet at en Saddam Hussein med kjernefysiske våpen kunne bli en ny Slobodan Milosevic. (Faktum var at allerede hadde vært det i sin behandling av de irakiske kurderne, en Milosevic før Milosevic, mens Vesten blindt støttet ham mot Iran.)

MAN SKAL VÆRE ganske innsnevret hvis man ikke forstår at invasjonen i Irak ga liberal intervensjonisme et dårlig ry. Ingen bidro mer til dette enn Tony Blair. Jeg støttet varmt hans tidlige gladstone-isme i Sierra Leone og Kosovo, men han framstår spesielt ille i dag. Ikke bare misbrukte han argumentene for liberal intervensjonisme i Irak, han omfavnet også Kadhafi, Nord-Afrikas Saddam.

Galt i begge tilfeller! (Ja, USA og Storbritannia fikk Kadhafi til å gi opp det meste av sine kjernefysiske våpen så nå har han i hvert fall ikke atombomber å bruke mot sitt eget folk. Men den velviljen de viste ham og forretningsavtalene de inngikk var ikke nødvendige for å oppnå det.)

LIKEVEL, ved siden av disse perversjonene, er en mye mer lovlydig, varsom og genuint liberal versjon av intervensjonisme utviklet seg. Den bygger på etterkrigstidas tradisjon med å fremme menneskerettigheter og internasjonal lov, og gjennom og med FN er Den internasjonale straffedomstolen og «ansvar for å beskytte»-doktrinen etablert.

Det er hyklersk av USA, Russland og Kina å true Kadhafi med å stille ham for Den internasjonale straffedomstolen, når de selv ikke har anerkjent denne. («Gjør som vi sier, men ikke gjør som vi gjør».) Men dette er et argument for at USA, Russland og Kina skal bli med i Den internasjonale straffedomstolen, ikke et argument for at andre skal trekke seg fra den.

Hvis trusselen om å stilles for retten kan føre til at flere av Kadhafis støttespillere hopper av, er det en god ting.

Og har vi ikke, til syvende og sist, et ansvar for å beskytte de menneskene som gjør opprør mot ham? I det minste støtte den flyforbudssonen libyere som «Muhammar min Libya» støtter, særlig hvis denne kan beskytte dem fra våpnene vi har solgt til deres undertrykker?

FOR ET TIÅR SIDEN utviklet en internasjonal kommisjon nedsatt for å drøfte «ansvar for å beskytte»-doktrinen seks kriterier for å avgjøre om bruk av militærmakt er legitim i slike tilfeller som Libya. I bunn og grunn bygger de på de gamle, katolske prinsippene for «rettferdig krig». Kriteriene er: Rettmessig autoritet, rettmessige målsettinger, riktige intensjoner, at det er siste utvei, proporsjonalitet i midlene som tas i bruk og god nok sannsynlighet for at utfallet blir godt.

Bitter erfaring fra blant annet Kosovo har lært oss at det siste kan være det vanskeligste å kalkulere og oppnå.

HVIS VI LEGGER disse kriteriene til grunn, er jeg i dét dette blir skrevet fortsatt ikke overbevist om at en flyforbudssone er legitim.

Hvis det derimot viser seg at Kadhafi fortsatt har kjemiske våpen og at han kan slippe dem fra luften, kan dette standpunktet raskt endre seg.

Vi bør være forberedt på en forverring av situasjonen.

MEN VI HAR ennå ikke brukt opp alle virkemidler, inkludert det å prøve å lokke eller tvinge Kadhafis støttespillere i Libya til å skifte side. (Kanskje kan vi opprette et eget aldershjem for dem ved London School of Economics, som tok imot sjenerøse donasjoner fra Kadhafis sønn Saif al-Islam for ikke lenge siden.)

En flyforbudssone vil være svært vanskelig å forsvare og overvåke, og kan komme til å ha bare marginal betydning på bakken.

Framfor alt: Enhver form for militær intervensjon fra Vesten - og det amerikanske militæret sier at en effektiv flyforbudssone forutsetter innledende bombing av libyske radarer og luftvern - vil ødelegge for den store æren som nå bør tilfalle de modige mennene og kvinnene som frigjør seg selv.