Børge Brendes to ansikter

Atomforskningen i Halden er i prinsippet en norsk subsidiering av internasjonal atomindustri, skriver Frederic Hauge.

SAMTIDIG SOM MILJØVERNMINISTER Børge Brende sier utslippene fra Sellafield-anlegget i Storbritannia må stanses, hevder han at det er søkt å koble forskningen ved Halden-reaktoren til det som skjer ved Sellafield. Men nettopp her er det Brende tar grundig feil. Forskningen på plutoniumsbrensel i Halden er selve nøkkelen til at reprosesseringen ved Sellafield vil fortsette i flere tiår fremover.

Regjeringen Bondevik II går i årets statsbudsjett inn for å øke bevilgningene til Halden-reaktoren med 15 millioner kroner til totalt 90 millioner for de neste tre årene. Dette på tross av at de to regjeringspartiene Venstre og KrF tidligere har sagt at virksomheten ved den aldrende atomreaktoren i Halden burde legges ned. Atomforskningen i Halden er i prinsippet en norsk subsidiering av internasjonal atomindustri. De senere årene har virksomheten i Halden-reaktoren blitt dreid mot forskning på det til dels meget omdiskuterte MOX-brenselet. MOX er en blanding av uran og plutonium, noe særlig britisk og russisk atomindustri ønsker å tjene penger på i årene fremover.

HELE 40 PROSENT av de eksperimentene som foretas i Halden-reaktoren gjøres med MOX-brensel. En av oppdragsgiverne er eieren av Sellafield-anlegget, British Nuclear Fuels Ltd. (BNFL). Da statsråd Børge Brende reiste til Sellafield-anlegget for å fremføre sine protester mot utslippene av technetium-99 (Tc-99) og oppstarten av den nye MOX-fabrikken, ble han svært pinlig overrasket da britiske myndigheter konfronterte han med det faktum at de samarbeider tett og godt med Institutt for energiteknikk i Halden. Før avreise til Storbritannia hadde Børge Brende uttalt til norske medier at han både moralsk og politisk støttet de irske myndigheters søksmål mot Storbritannia for å få stanset den nye MOX-fabrikken ved Sellafield.

Etter statsråd Brendes noe mislykkede besøk i Storbritannia har han sagt fint lite om det mulige norske søksmålet mot Storbritannia i forbindelse med utslippene av det radioaktive stoffet Tc-99. Et stoff som nå forurenser norskekysten helt opp til Barentshavet. Også når det gjelder MOX-fabrikken ved Sellafield, har det vært totalt stille fra Børge Brende sin side. Han har åpenbart et stort behov for å ro seg ut av den situasjonen han selv satte seg i da han som nyutnevnt miljøvernminister bråkjekt gikk ut mot Sellafield. Det er i dette lys en må se statsrådens uttalelser om at MOX-forskningen i Halden og utslippene fra Sellafield er en søkt sammenligning (Aftenposten 17. oktober).

MOX ER I DAG en av årsakene til at land som Storbritannia, Russland og Frankrike velger å reprosessere sitt brukte atombrensel fremfor å lagre det i påvente av en framtidig deponering. Ved reprosessering løses det brukte brenselet opp i syre slik at en kan utvinne uranet og plutoniumet. Denne teknologien ble utviklet for å fremstille atomvåpen og er fortsatt bærebjelken i en rekke lands atomvåpenprogram.

Siden sivil reprosessering startet har det stort sett bare vært uranet som har blitt brukt i produksjon av nytt atombrensel. Store lagre av sivilt plutonium finnes blant annet ved Sellafield-anlegget. Den reprosesseringen som foregår ved Sellafield i dag er så langt fra et overskuddsforetak som en kan komme i markedsøkonomien. Det er for å tjene penger at eierne av Sellafield-anlegget nå insisterer på at plutoniumsbrensel, i form av MOX, må utvikles og tas i bruk av så mange atomkraftnasjoner som mulig.

Men bruk av MOX-brensel er langt fra uproblematisk. Slikt brensel gir økt ustabilitet i atomreaktorene, det brukte brenselet blir vanskeligere å håndtere, og, fremfor alt: Skulle det skje en alvorlig ulykke, vil utslippet av plutonium føre til langt mer alvorlige konsekvenser for helse og miljø. Dette har blant annet vært sentralt i den svenske debatten om hvorvidt en skulle tillate bruk av MOX-brensel eller ikke. Selv atomkraftnasjonen Tyskland har valgt å avvikle sitt MOX-program.

Det er her det dumsnille landet Norge spiller en svært sentral rolle. Her i landet er det få som stiller spørsmål ved hvilke eksperimenter som utføres ved atomreaktoren i Halden. Det er nettopp derfor det er så behagelig for britisk atomindustri å komme til Halden for å teste hvordan en bør utvikle MOX-brenselet slik at en kan produsere dette brenselet billigst mulig. Sikkerheten er det jo få som snakker om i Norge.

Børge Brende går faktisk så langt som å hevde at det er sikkerhetsforskning som foregår i Halden. Dermed går han på tvers av sin forgjenger Siri Bjerke, som var så bekymret for de norske eksperimentene med MOX at hun ga Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) i ansvar å utrede konsekvensene av den norske MOX-virksomheten. Rapporten var ferdig i februar i år, og ble overlevert til den sittende miljøvernministeren, Børge Brende.

KONKLUSJONENE I RAPPORTEN fra NUPI var klare. MOX-forskningen i Halden-reaktoren er i strid med en rekke miljø- og ikkespredningshensyn som Norge tidligere har kjempet for. På bakgrunn av dette var det nærliggende å tro at miljøvernministeren nå ville stanse den norske MOX-forskningen. Det har han ikke gjort, tvert imot har Børge Brende de siste ukene gjort en oppsiktsvekkende politisk kuvending og begynt å argumentere sterkt for at Halden-prosjektet skal fortsette sin MOX-virksomhet.

Brende sier at det i framtiden «er grunn til å tro at produksjon og bruk av MOX vil øke betydelig fordi MOX-teknologi anses som en hensiktsmessig måte å ta hånd om plutonium fra både reprosesseringsanleggene og overskuddslagrene av våpenplutonium». Uten at det har vært debattert i Stortinget, signaliserer Brende med dette et klart skifte i norsk utenrikspolitikk. For det første gir Brende uttrykk for at det bare er Tc-99 utslippene fra Sellafield som er problematiske. Dette er oppsiktsvekkende fordi Norge tidligere har kritisert hele denne måten å behandle atombrensel på, først i Dounreay-debatten på 80-tallet, dernest i forhold til atomsikkerhet i Russland på 90-tallet.

DETTE SIES KLART i den forrige regjeringens syn på reprosessering. I Ap-regjeringens St.meld. nr. 24 (2000- 2001), om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, står det å lese: «Norge vil i OSPAR også arbeider for at brukt kjernebrensel på sikt lagres direkte i stedet for å reprosesseres. Dette vil redusere de samlede utslippene fra europeisk atomkraftproduksjon betydelig.» Brende legger imidlertid dette synet til side, og argumentere for at Sellafield-anlegget i sin helhet er ok, så lenge de ikke slipper ut Tc-99.

For det andre argumenterer Brende for at MOX i framtiden kan bli viktig for å ta hånd om overskuddslagre med våpenplutonium. Dette argumentet er i beste fall en avsporing av debatten. Det har aldri blitt testet MOX-brensel som inneholder våpenplutonium i Halden-reaktoren. Det MOX-brenselet som undersøkes i Halden-reaktoren er MOX-brensel med plutonium fra kommersiell reprosessering.

FRAMTIDIG SALG av MOX er den viktigste årsaken til at det fremdeles drives reprosessering i Sellafield. Får eierne av Sellafield-anlegget fortsette å forske på hvordan dette brenselet kan gjøres mest mulig økonomisk i drift, vil reprosesseringen ved Sellafield fortsette i flere tiår til. Og dermed fortsetter spredningen av radioaktivitet til kysten av Norge. Ikke nødvendigvis bare av isotopen technetium-99, som Børge Brende er så opptatt av, men av en lang rekke andre radioaktive isotoper som samlet sett kan gi negative virkninger for salg av norsk sjømat i generasjoner fremover.

Når det gjelder miljøvernministerens argument om at MOX er en hensiktsmessig måte å kvitte seg med våpenplutonium på, bør Brende lese den NUPI-rapporten hans eget departement bestilte og betalte for. Her heter det: «Å presentere MOX-brensel og MOX-teknologi som en ferdig og endelig {lsquo}løsning' på plutoniumsproblemet er derfor i beste fall prematurt.»

Brende har åpenbart mistet grepet om Sellafield-saken, og vi i Bellona har mistet troen på Brendes troverdighet i hans kamp mot Sellafield-utslippene.