Borgerkrigens barn

Forfatter Horacio Castellanos Moya (53) flyktet fra borgerkrigen i hjemlandet El Salvador som 22-åring. Tilbake er en paranoid befolkning og barn som ikke tør leke i gatene.

Oslo 20101118 Den Salvadorianske forfatteren  Horacio Moya. Foto: Jacques Hvistendahl (Dagbladet)
Oslo 20101118 Den Salvadorianske forfatteren Horacio Moya. Foto: Jacques Hvistendahl (Dagbladet)Vis mer

- Det handler om å bli påvirket av vold uten å være voldens offer, sier forfatter Horacio Castellanos Moya (53).

Moya er opprinnelig fra El Salvador, men har blitt drevet av borgerkriger rundt i Latin-Amerika, til Honduras, Guatemala og Mexico, og deretter til Frankfurt og Toronto, før han fikk et hjem i Pittsburgh, som har status som eksilby for forfulgte forfattere, der han underviser ved universitetet. Nå sitter han, høyst midlertidig, stille ved et bord i Oslo for å fortelle om sin nye roman, «Vanvidd». Også den har en jaget følelse. Den navnløse hovedpersonen har fått i oppdrag å redigere over tusen sider med vitnesbyrd fra en massakre under en borgerkrig i hjemlandet. Han blir besatt av arbeidet, og begynner å finne en forkvaklet poesi i de grusomme fortellingene.

- Han er ikke bevisst på seg selv og sine egne reaksjoner. Han forsøker å ha et vanlig liv, gå ut og drikke, prøve å få noen damer til sengs.

Det siste lykkes fortelleren med, men oppdager snart at damene bare enten gråter over kjærester som har reist fra dem, eller har føtter som lukter vondt.

- Han tror han er en stor elsker, men sex gir ham bare lidelse, sier Moya med et matt smil.

- Han forventer så mye av livet, men det gir ham ingen glede. Det har å gjøre med at han er et sted han ikke vil være. Og så prøver han å forsvare seg, blant annet ved å se etter skjønnhet der det bare er ondskap. Vitnesbyrdene han leser er fortalt av indianere som ikke snakker konvensjonelt spansk. Han lar seg beta av formen for ikke å bli for berørt av innholdet.

Moya har selv lest denslags rapporter. Både hjemlandet El Salvador og nabolandet Guatemala, der han har jobbet som journalist, har vært preget av borgerkriger og nedslaktinger med påfølgende sannhetskommisjoner.

- Jeg dekket offentliggjøringen av en slik rapport for et magasin jeg jobbet for i Guatemala. Myndighetene i El Salvador og Guatemala er mestere i å myrde sitt eget folk, og det var ikke første gang jeg hadde hørt slike fortellinger. Men jeg skrev ned noen linjer fra rapporten som gjorde inntrykk på meg.

Disse linjene er brukt i «Vanvidd», som eksempler fra tekstene hovedpersonen leser. En av dem er åpningssetningen, «Jeg er ikke helt riktig oppi hodet». Borgerkrigen i El Salvador mellom 1980 og 1992 kostet 77 000 mennesker livet

- Etter en slik borgerkrig blir innbyggerne som min hovedperson. De er dypt berørt av det som har hendt. Men de kan ikke tenke for mye over det. I land som Guatemala og El Salvador er du nødt til å få deg en jobb. Du må overleve.

Og volden har ikke minsket etter borgerkrigens formelle slutt, forteller forfatteren.

- Volden er blitt resirkulert, den har gått fra å være politisk vold til å bli kriminell vold. Årsakene for volden har forandret seg, og det finnes ingen effektiv måte å få bukt med de sosiale og kulturelle forutsetningene for konflikten.

Da han selv vokste opp i hovedstaden San Salvador, lekte han i gatene. Han kunne gå overalt.

- Dette er en tapt verden for den nye generasjonen. Nå går ikke folk ut. Mange latinamerikanske byer har det samme problemet. De unge må gå på kjøpesentre og offentlige steder for å møtes. De kan ikke spille fotball i gata foran sitt eget hus. Det er for farlig. Befolkningen er paranoid. For om du ikke er paranoid, kan du bli drept. Så du korrigerer måten du lever på etter omstendighetene.

Mens han snakker, fikler Moya stadig med en kvittering som ligger foran ham på bordet. Når han snakker om borgerkrigen, bretter han den lille papirlappen fortere og fortere, sammen og ut. Han forlot El Salvador i 1980, 22 år gammel.

- Da hadde hæren gjennomsøkt huset mitt og drept fetteren min, etter flere dager med tortur. Mesteparten av min generasjon ble drept. San Salvador i 1980 var som Bagdad i 2002.

Han vendte hjem i 1997 for å ta imot en litterær pris, men dro igjen etter å ha mottatt en drapstrussel. Moyas litterære behandling av hjemlandets vonde historie hadde ikke falt i god jord. Han har vært tilbake senere, men blir aldri lenge.

- Jeg drar bare dit når jeg har ærend der. Jeg begynner å bli gammel, og orker ikke leve med frykten lenger. Jeg blir sliten av det.

Han medgir at det omflakkende livet har gjort noe med følelsen av identitet.

- Jeg føler meg ikke som salvadoransk slik du føler deg norsk. Men jeg føler meg vel hvorenn jeg går. Jeg finnes ikke nostalgisk. Jeg tilhører hele kloden. Men jeg har ikke noe hjem i tradisjonell forstand, som amerikanerne er så besatt av.

Han har bodd i en rekke latinamerikanske byer.

- Det er Mexico City som er storbyen i regionen. Guatemala City og San Salvador er som små utgaver av den store metropolen. De har alle storbyens problemer, men ingen av fordelene. Mexico City har mye kriminalitet, men også god infrastruktur og intens kulturell aktivitet. Der får du tak i alt du vil. Slik er det ikke i de andre byene.

Da er det ikke lett å opprettholde et litterært miljø.

- Problemet for kulturlivet er ikke volden. Problemet er fattigdommen. Det finnes ingen budsjetter for kulturlivet i et land som El Salvador. Det finnes kunstnerisk aktivitet, men den er svært begrenset. Når mesteparten av befolkningen lever i fryktelig fattigdom, er det vanskelig å få vist frem det du lager. Det finnes ikke noe publikum.

Men forfattere som skriver på spansk, som Moya, har den fordelen at de tilhører en språkgruppe som strekker seg langt utover et lite, utfattig land ved randen av Stillehavet. Horacio Castellanos Moyas bøker gis ut i Spania og sendes deretter tilbake til El Salvador.

- Nasjonalitet er ikke så viktig for en forfatter som meg. Det som er viktig, er språket.

Nasjonaliteten, eller i alle fall regionstilhørigheten, gjennomsyrer imidlertid «Vanvidd», som er en roman om en helt spesiell situasjon, om et rystet samfunn som forsøker å komme til hektene igjen etter utrolige forbrytelser, sett gjennom øynene til en forstyrret og urolig byråkrat. Likevel vil ikke Moya være med på at han skriver politiske bøker.

- Det som interesserer meg, er menneskene. Jeg har aldri vært politisk engasjert. Men jeg er et offer for politikk, som alle andre. Det er derfor bøkene mine foregår i et politisk landskap.

Heller ikke hovedpersonen i «Vanvidd» har en politisk måte å tenke på, påpeker Moya.

- Likevel kommer det politiske inn og forandrer livet hans. Politikk er en sykdom, en pest. Den feier over landet i bølger, men ingenting er løst etterpå.