Borgerkrigs- og kriseretorikken vokser på ytre-høyre

Guillaume Faye var en høyreekstrem ideolog og identitærbevegelsens gudfar. Tekstene hans minner om den antatte New Zealand-terroristens manifest.

SKADET: En av de antatte terroristene bak angrepene i New Zealand har tilsynelatende latt seg inspirere av identitærbevegelsens gudfar. Her en skadet person som fraktes vekk utenfor moskeen i Christchurch. Foto: REUTERS/SNPA/Martin Hunter/NTB scanpix
SKADET: En av de antatte terroristene bak angrepene i New Zealand har tilsynelatende latt seg inspirere av identitærbevegelsens gudfar. Her en skadet person som fraktes vekk utenfor moskeen i Christchurch. Foto: REUTERS/SNPA/Martin Hunter/NTB scanpixVis mer
Meninger

Mange av ideene til mannen som skjøt og drepte over 40 mennesker i Christchurch i New Zealand minner sterkt om en fransk journalist og forfatter som døde forrige torsdag.

Spaltist

John Færseth

er forfatter og journalist.

Siste publiserte innlegg

Guillaume Faye var forbindelsesleddet mellom 1960-tallets franske «nye høyre» og dagens identitærbevegelse, og antagelig blant de viktigste høyreekstreme teoretikerne de siste tjue årene. Blant dem som tilsynelatende er inspirert av Fayes ideer er mannen som skjøt og drepte.

Ifølge et manifest publisert av den antatte skytteren Brenton Torrant befinner Vesten seg for tiden i en dødelig konflikt med islamske horder sørfra. De samarbeider med selvhatende antirasister, og den eneste løsningen er en «reconquista» tilsvarende den som fant sted i Spania i senmiddelalderen.

Mens manifestet ikke innneholder noen direkte referanser, minner dette sterkt om tankene til Guillaume Faye som døde forrige uke, 69 år gammel.

Som utdannet ved Sciences Po i Paris og mangeårig journalist for Le Figaro og Paris Match fremstod Faye som ganske langt unna stereotypen på ytterste høyre. Samtidig gjorde den akademiske ballasten at han passet godt inn i det franske «nye høyre» som han var med å grunnlegge i det dramatiske året 1968. I likhet med studentopprøret samme år var dette en intellektuell bevegelse som ville styrte det borgerlige samfunnet.

Men i stedet for frihetlig sosialisme ville de erstatte den likhets- og statsborgerskapsbaserte franske republikken med et organisk «folkefellesskap», tradisjonelle kjønnsroller og naturlige hierarkier. Dette fikk mange til å stemple dem som «skapfascister», en betegnelse de selv har avvist.

Faye forble en lederskikkelse i «det nye høyre» til godt ut på 80-tallet. Samtidig ble han mer og mer misfornøyd med en bevegelse som etter hans mening hadde begynt å gå i sirkler. Den hadde ikke lyktes i å bli noe mer enn en liten sekt uten evne til å påvirke samfunnet rundt.

Og gjennom å forsvare muslimske kvinners rett til å dekke seg til, forvirret den de menneskene den ellers kunne appellert til. Fra «det nye høyres» side hadde Faye utviklet seg til en slik rasist som de ikke ville assosieres med. I 1986 kom det til et fullstendig brudd.

De neste ti årene jobbet Guillaume Faye som nyhetsoppleser, programleder og – etter sigende - pornoskuespiller. Da han vendte tilbake til politikken sent på 90-tallet med en serie essays, var det med et budskap som var langt hardere og direkte enn det som nå preget «det nye høyre».

Filosofen Alain de Benoist og andre lederskikkelser fra «det nye høyre» hadde helt fra starten snakket om nødvendigheten av å bevare europeisk kultur og den hvite rasens overlevelse. Samtidig var de påpasselige med å understreke at de var tilhengere av alle folks rett til å styre seg selv i pakt med sine egne tradisjoner. I motsetning til dette etterlyste Faye viljen til å forsvare «vårt folks biologiske og kulturelle identitet».

Og i stedet for å gå inn for «etnopluralisme» slik de Benoist gjorde, der kulturer fortsatt kunne leve side om side uten å blande seg, omtalte han migrasjon som en eksistensiell trussel mot Europa og resten av landene i nord.

Faye kritiserte også «det nye høyres» antiamerikanisme der USA representerte en global kulturell homogenisering som truet lokale tradisjoner: Amerikaniseringen av Europa var bare et problem så lenge europeerne var svake nok til å tillate den å være det.

Og mens han mislikte hvordan supermakten hadde tiltatt seg rollen som verdenspoliti og omtalte dette som «et globalt kupp», var det like galt og naivt å betrakte USA som en fiende som å tro at USA og Europa hadde de samme interessene. USA var i beste fall en rival, mens den store fienden var islam og folkene i sør.

«Kolonisering» av Europa Ifølge Guillaume Faye var islam en ideologi for folk i sør som ønsket hevn for den europeiske koloniseringen på 17- og 1800-tallet. Disse utgjorde nå en trussel som var enda mer alvorlig enn den germanerne hadde utgjort for romerne på 300-tallet, ettersom «barbarene» nå ikke bare befant seg utenfor portene men innenfor.

Det som foregikk var en bevisst kolonisering av mennesker som var grunnleggende fiendtlig innstilt til de opprinnelige europeerne, og som ikke kunne forklares som resultat av overbefolkning, konflikter i hjemlandene eller vanskelige levekår, men som gjengjeldelse. Til sammen gjorde dette at Faye – som likte å omtale seg selv som rasist – ble stilt for retten for å spre hat tidlig på 2000-tallet.

Ifølge Faye utgjorde islam og migrasjon sørfra en av flere kommende katastrofer han spådde ville ramme verden fra 2010-tallet og utover. Andre slike katastrofer var miljøødeleggelser, kriger, kollaps av sosiale sikkerhetsnett og globale økonomiske kriser. Til sammen ville de i løpet av de første tiårene av det 21. århundret få hele fundamentet for dagens verden til å kollapse. «Arkaofuturisme»

For å starte på nytt fra ruinene var det nødvendig å forkaste alle de verdiene Faye mente hadde skapt dagens uføre. Viktigst av alt var den kristne likhetstanken, som var blitt sekularisert som liberalisme og menneskerettigheter og hadde fått europeerne til å tro at alle mennesker kunne nyte godt av de de samme rettighetene og den samme ubegrensede velstanden.

I stedet måtte man vende tilbake til eldre, tidløse verdier og organisasjonsformer, både når det gjaldt sosiale hierarkier og forhold mellom kjønnene samtidig som man utnyttet alle mulighetene de teknologiske nyvinningene bød på uten å være bundet av vår tids etiske begrensninger. Særlig gjaldt dette genmanipulering.

Faye kalte denne syntesen mellom det fremtidsrettede og det tidløse «arkaofuturisme», som også er tittelen på hans mest kjente bok fra 2010. Boken slutter med en fremtidsvisjon satt i år 2073, seksti år frem i tiden.

Her er klima- og miljøproblemene løst selv om man fortsatt sliter med ettervirkningene etter det 20. og tidlige 21. århundrets herjinger. Det nordlige Eurasia er igjen etnisk homogent, og forent i et gigantisk «eurosibirsk» rike som strekker seg fra Atlanterhavet til Stillehavet.

Forut for dette har imidlertid Europa opplevd en ødeleggende borgerkrig som begynte med opptøyer i forstedene og utviklet seg til et fullstendig samfunnssammenbrudd og forsøk på å etablere en islamsk republikk.

Men med russisk hjelp klarte de isolerte bystatene der den hvite, europeiske sivilisasjonen fortsatt bestod å fordrive de fremmede. I 2073 bor et mindretall i høyteknologiske bysamfunn, mens det store flertallet lever et hardt men lykkelig liv i pakt med eldgamle lokale tradisjoner på landsbygda.

For en nordmann vekker både undergangsvisjonene, science fiction-fantasiene og drømmen om etnisk rensing raskt assosiasjoner til manifestet til massemorderen fra Utøya.

Mens det ikke er noe som direkte tyder på at Breivik har lest Faye, har Faye inspirert en annen norsk radikal islamkritiker som igjen inspirerte Breivik, Peter Nøstvold Jensen alias Fjordman. I et essay publisert på nettstedet Gates of Vienna gir Fjordman sin tilslutning til Guillaume Fayes undergangsvisjoner, riktig nok med den modifikasjonen at Vestens undergang allerede har kommet slik at det som gjenstår er å sikre et «hjemland» av en viss størrelse, der en ny sivilisasjon kan utvikle seg på ruinene av den forrige.

Det viktigste nedslagsfeltet for Fayes ideer har imidlertid vært i identitærbevegelsen som vokste frem på 2000-tallet. Identitærbevegelsen har et ungdommelig og hipt image, og forsøker i likhet med «det nye høyre» å fremstå som et intellektuelt svar på dagens problemer.

Samtidig som har representanter for bevegelsen gjort seg bemerket med direkte aksjoner som å okkupere moskeer og legge ut i skip for å stoppe flyktningestrømmen slik franske og italienske identitære gjorde sommeren 2017. Som Faye mener identitærbevegelsen at det er umulig for ulike etnisiteter å bli del av samme nasjonale fellesskap. Den deler også invasjons- og borgerkrigsretorikken og drømmen om å vende tilbake til det tradisjonelle og rotfestede, inkludert tradisjonelle kjønssroller.

Den siste uken har særlig Twitter vært fullt av hyllester til Faye. Den østerrikske identitærlederen Martin Sellner har omtalt Faye som en provokatør og en iskald, genial tenker som alltid har gitt ham nye impulser.

Den amerikanske alt-righteren Jared Taylor kaller Faye «en brilliant forkjemper for vårt folk». Atter andre omtaler ham som en realist som ikke var redd for å betrakte menneskene slik de faktisk er, i stedet for slik de burde være.

Guillaume Faye tok ideene fra Nouvelle Droite og presenterte dem i en radikal og krigersk form. I en tid der borgerkrigs- og kriseretorikken vokser, ser de ut til å bli stadig mer tiltrekkende for mange ytterst til høyre. Etter alt å dømme inkluderer disse mannen som i dag tidlig tok livet av 49 mennesker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.