De tre (a)Migos: Takeoff, Quavo og Offset.   Tyler Kaufman/Getty Images for Pepsi/AFP
De tre (a)Migos: Takeoff, Quavo og Offset. Tyler Kaufman/Getty Images for Pepsi/AFPVis mer

Migos fyker inn på Billboards Hot 100 med trap-låta «Bad & Boujee». Er vi på vei inn i en ny raphit-epoke?

Borgerlige bøller

Å være boujee er å ha ambisjoner. Og hvem vil vel ikke ha en ambisiøs kjæreste?

«Regn, regn, regn, regn, / øsende regn, /pøsende regn,» skrev salige Obstfelder. Og akkurat nå høljer det ned. «Deilig og vådt / deilig og råt!»

Nei, det er ikke her det regner, i hvert fall ikke nå. Det er i den deilige og rå «Bad & Boujee» av Migos, Atlanta-trioen bestående av Quavo, Offset og Takeoff, som denne uka suste inn på Billboard Hot 100s andreplass. Låta åpner nemlig med de ikoniske linjene «Raindrop, drop top, / Smokin' on cookie in a hot box». Der sitter de altså, inne i den fjonge cabrioleten sin, og røyker og har det fint mens regndråpene trommer mot taket. Ild inne – vann ute. I mellom: biltakets beskyttende skall.

Når «Bad & Boujee» har blitt så stor så fort, handler det mye om kraften i disse åpningslinjene. Det finnes allerede en twitterskog av variasjoner over dem. Alle beholder de «raindrop, drop top», før de føyer til en hjemmesnekret vittighet eller en trosbekjennelse – «Raindrop, drop top / Jesus is my savior non-stop» lyder én av dem, sjarmerende nok. «Raindrop, drop top» minner oss om hvor viktig det er å kunne skrive minneverdige åpningslinjer – slike som leseren eller lytteren får lyst til å ta med seg inn hverdagen fordi de klinger så godt og kiler så deilig på tunga.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Migos er trolig et nytt bekjentskap for mange lyttere. Men de har vært viktige lenge. De er dab-pionerer, språklige innovatører, adlib-entusiaster og profesjonelle gledesspredere. Det var Migos som lærte verden å rappe i trioler, altså med tre stavelser, én av dem trykktung, fulgt av to lette, for hvert taktslag, det man i lyrikken kaller daktylisk versemål.

Her er for eksempel Aasmund Olavsson Vinje, fra «Våren»:«EN-no-ei / GONG-fekk-eg / VET-ren-at / SJÅ-for / VÅ-ren-at / RØ-ma.»

Eller Homer, fra Odysseen:«SANG-mø-for / TELL-om-hin / RÅD-sna-re / HELT-som / FLAKK-et-så / VI-de.»

Eller Migos, fra Atlanta:«Ver / SA-ce-Ver / SA-ce-Me / DU-sa-head / ON-me-like / I'M-lu-mi / NA-ti»

Du husker kanskje den låta. For etter at Drake hoppet på remixen, var den overalt en periode. Snart skulle alle rappe i trioler, og de gjør det ennå. For Migos' viltre trioler løser et teknisk problem i moderne hiphop, ettersom produksjonen har blitt stadig tyngre, saktere og seigere, ned mot seksti slag i minuttet. Da må man velge mellom å rappe til taktslagene, noe som gjerne lyder litt... treigt, eller dobbelt så fort og ganske hektisk, såkalt «doubletime». Triolene legger seg midt i mellom og løser opp i problemet ved å beholde energien samtidig som de tilfører et element av synkope og swing.

Likevel ble ikke den hyperfengende «Versace» noen stor hit i tradisjonell forstand. Den nådde bare 99. plass på Billboards Hot 100 i 2013, og også senere singler slet med å stige i gradene. Alt mens fansen mente de var bedre enn Beatles - en idé Rae Sremmurd jo senere skulle gjøre gull av. Og det jo er nettopp «Black Beatles» – «Bad & Boujees» smarte fetter – som fortsatt troner på førsteplassen denne uka, i sin sjuende uke på topp. Så hva har skjedd siden «Versace»?

En aldri så liten revolusjon. I 2014 forsøkte plateselskap-mogulen Lyor Cohen å få Migos sendt til Sverige i håp om at trioen skulle forløse sitt indre popstjerne-potensial. Det resulterte i at Migos satte seg på bakbeina og slapp sitt mest halvhjertede materiale noensinne, debutalbumet «YRN». «Bad & Boujee» beviser at Migos aldri trengte å dra til Sverige. De trengte bare entusiasme – og en mer velutviklet nettbasert og fan-orientert infrastruktur.

For i 2017 er gapet mellom amerikansk radio og amerikanske hitlister – mellom det folk blir servert og det de selv aktivt oppsøker – større enn noensinne, og vinneren er for øyeblikket hiphop-sjangeren. De to raplåtene som ligger på topp akkurat nå ble store uten drahjelp fra radio – og derfor høres de også utpreget autentiske ut. Dette er låter som ikke er forsøkt tilpasset et hvitt og streit mainstream-publikum, men som når ut likevel.

Bruddet mellom mainstream-radio og listene er hovedsakelig teknologidrevet. Strømmetjenester som YouTube, Spotify og Apple Music er i vekst, og de teller stadig tyngre. Når YouTube og Spotify lar deg se hvor mange andre som har hørt på den samme låta som deg, gir det en bekreftelse det er lett å ta med seg over i andre kanaler. Etter at en videosnutt fra Migos' julekonsert i Lagos, Nigeria, der publikum går fullstendig bananas til nettopp «Bad & Boujee», dukket opp for to uker siden, eksploderte låtas synlighet på nett.

Noe lignende skjedde med både «Black Beatles» og Zay Hilfiggerrr og Zayion McCalls «Juju On That Beat», som nå ligger på sjetteplass. Begge to er strålende eksempler på at låter som først skyter oppover listene gjennom fan-drevet entusiasme i sosiale medier henger igjen i toppen lenge etter at de virale «utfordringene» de ble kjent gjennom har dabbet av. For entusiasmen smitter til slutt over fra hitlistene til det konservative radioformatet, som sørger for kontinuitet. I skrivende stund er «Black Beatles» A-listet på NRK P3, mens «Juju» er B-listet. Det var de slett ikke da de først gikk til topps på hitlistene, og det er heller ikke «Bad & Boujee» nå. Den ligger heller ikke på Billboards amerikanske Radio Songs-liste. Vi få gi dem et par uker.

For et tiår siden fylte de amerikanske nisjeradioene, platesjappene og sjangerlistene en lignende funksjon. En sang ble først populær hos sin primære målgruppe, før mainstreamradio kanskje plukket den opp og forvandlet den til en legitim crossover-hit. Men etter at platesjappene døde ut og iTunes overtok, ble nisjene usynlige, og for bare et par år siden fantes nesten ikke slike crossover-låter på listene. Den eneste rap-musikken som ble spilt på mainstream-radio var laget av Macklemore eller Eminem. En artist som Nicki Minaj så seg nødt til å lage et album som «Pink Friday... Roman Reloaded», som var halvparten beinhard rap, siktet inn mot det svarte kjernepublikummet og halvparten edm-låter, siktet inn mot det hvite radiomarkedet.

Når «Black Beatles» og «Bad & Boujee» – begge blant årets beste låter i sin sjanger – kan bli hits uten slike strategier, er det all grunn til å juble. Slikt sender signaler om at man kan lykkes uten å selge ut. Om at vi kanskje er vi på vei inn i en ny epoke. Det er jo dessuten dette «Bad & Boujee» handler om.

«Bad & Boujee» viser et Migos som har kommet videre på alle måter. Den ulmende beaten signert Metro Boomin er flott, men det er rappingen som gjør låta. Rytmisk er de løsere, men også tightere enn før. Åpningslinja «RAIN-DROP – DROP-TOP» lar fire trykktunge stavelser hvile før triolene setter inn: «SMO-kin-on / COOK'-in-a / HOT-BOX», mens harde konsonanter og innrim lager nye rytmer, og vekslingen mellom korte og lange vokaler variasjon: «sAvage, rUthless» / «bAd and bOUjee».

Versene er dessuten kyndig ordnet fra best (først) til verst (sist). Først Offset, deretter Quavo, og til sist gjesten Lil Uzi Vert, som nok helst burde holdt seg hjemme. Åpningslinja hans – «Yeah, yeah, yeah, yeah, yeah!»– er dessverre også hans beste. Og selv den blekner uansett mot linja den etterligner, Offsets åpningshilsen – «Offset! Whoo! Whoo! Whoo! Whoo! Whoo!». Ikke bare fordi et «Whoo!» generelt trumfer et mer lunkent «yeah!». Hoiingen markerer også et tydelig brudd med refrenget. Nyttig nok, ettersom Offset dominerer de første to minuttene og femten sekundene av «Bad & Boujee», og det ved første gangs lytting kan være vanskelig å skille mellom vers og refreng. Men allerede i introen setter Offset rammene for låta:

«You know, young rich niggasYou know so we never really had no old moneyWe got a whole lotta new money though, hah!»

Det er oss mot dem, det nye, unge mot det gamle og satte. Eller mer presist: de nye pengene mot de gamle pengene, et motiv som videoen fanger fint inn ved å la Migos og de snobbete kjærestene deres drikke dyr sjampanje på fastfood-restaurant, mens de gafler instant-nudler og frityrstekt kylling rett fra boksen. Trap-millionærer er ikke som andre millionærer.

Motivet utvikles i refrenget, som understreker reisen fra intet («nothin'») til noe («somethin'»), måten pengene ble tjent på, hjemme på mammas kjøkken («cookin' up dope in the crockpot»), at man ikke kan stole på noen («I don't trust nobody, grip the trigger»), og minst av alt på dama di, som ikke er noe å samle på, ettersom hun også ligger med Offset («Fuckin' on your bitch she a thot, thot (thot)»). Kjærestene til Migos er derimot mye kulere, ettersom de er «bad and boujee», heite og borgerlige. «Boujee» – av «bourgeois», borgerlig – står altså her i kontrast til det nedsettende «thot», og signaliserer sosial oppdrift snarere enn en allerede eksisterende klassetilhørighet. En «thot» er en lite kresen, seksualisert kvinnelig konsument, det man her til lands tradisjonelt beskriver med det stygge adjektivet «billig». «Boujee», derimot, signaliserer en viss forfinelse, men mest av alt et ønske om å overskride det du er født inn i.

Ordvalget er spesielt interessant ettersom også «boujee» tradisjonelt har vært brukt nedsettende, som en folkelig avvisning av dem som ønsker å gjøre finere enn de egentlig er, de pretensiøse. «Bourgie Bourgie!» Den oppmerksomme leseren vil ha lagt merke til at unge, svarte og ubemidlede kvinner knapt kan vinne denne kategoriseringsdansen. Enten er hun billig eller innbilsk. Fritt valg på nederste hylle!

Men «Bad & Boujee» bryter med tradisjonen og løser opp i begrepene. For her er det utelukkende positivt å være «boujee». Faktisk skryter Offset av at han er boujee selv – og passer på å rime det med «uzi» begge steder. «My bitches is bad and boujee / Cookin' up dope with a Uzi» heter det i refrenget. I verset flyttes begge karakteristikkene over til ham selv: «I'm young and rich and plus I'm boujee (hey!) / I'm not stupid so I keep the Uzi (rrrah!)»

Det er altså ikke bare damene til Migos som er «bad & boujee» – de er det selv også. Det er der de møtes, kan en si. Når målet er sosial og økonomisk oppdrift, og det som feires er nye penger og nye muligheter, må forakten for det jålete vike, logisk nok. Å være «boujee» er å ha ambisjoner. Og hvem vil vel ikke ha en ambisiøs kjæreste?

Men som videoen understreker, handler det aldri om å tilpasse seg konvensjonene. Bare om å skape en slags utopi i det små, der sjampanje og instant-nudler er naturlige følgesvenner og ambisiøse menn og kvinner finner sammen for å definere sin egen virkelighet. Ikke i opposisjon til eliten, men fordi de er eliten, i en virkelighet der et Migos kan sameksistere med en Ed Sheeran helt i toppen av hitlistene – uten å miste seg selv. En utopi med rom for kontraster, altså. Det ser nesten ut til at vi er på vei dit allerede.