ROBOTENE KOMMER: Robotifiseringen av økonomien gjør en gammel idé aktuell. Er borgerlønnens tid kommet? spør Aksel Braanen Sterri. Foto: REUTERS/Fabrizio Bensch
ROBOTENE KOMMER: Robotifiseringen av økonomien gjør en gammel idé aktuell. Er borgerlønnens tid kommet? spør Aksel Braanen Sterri. Foto: REUTERS/Fabrizio BenschVis mer

Borgerlønn til alle

Når robotene tar jobbene våre, vil borgerlønnen være god å ha.

Kommentar

Ledigheten bare stiger og stiger. 135 000 er nå arbeidsledige her til lands. Sammenliknet med utlandet er vi imidlertid heldig stilt. Arbeidsledigheten blant både unge og gamle er skyhøye i andre land i Europa. Og verre kan det bli. Robotrevolusjonen er så vidt i gang.

Stadig flere jobber vil automatiseres. Først ryker rutinejobbene. Deretter kommer robotene for å ta jobbene til den kreative klassen. Hva gjør vi da? Skal vi alle gå på trygd og piskes til å finne oss jobber som ikke finnes?

I lys av dette dystre utviklingstrekket, har et kreativt løsningsforslag begynt å spre seg. Det forslaget heter borgerlønn. Grunntanken er enkel: Alle har krav på en viss sum med penger, bare i kraft av sitt statsborgerskap.

Framfor at vi alle går på Nav for å få vår arbeidsledighetstrygd eller sosialhjelp, skal staten garantere oss en inntekt. Borgerlønnen kommer uten forpliktelser. Det er intet behov for å nedverdige seg ved å måtte sannsynliggjøre sin fattigdom over en byråkrat i Nav. Slik du kan heve din pensjon med retten i hånd og hevet hode, skal du heve din borgerlønn.

Tilhengerne mener dette er en effektiv måte å få bukt med fattigdommen på og å få en mer rettferdig fordeling av godene. Og tenk på alle pengene du kan spare på nedskjæringer i Nav.

Noen tror til og med at det vil generere mer velstand, siden flere får sikkerhet til å forfølge prosjekter de ellers ikke ville turt å gjennomføre. Med borgerlønn, sier de, vil vi få flere vellykka gründere.

Det er ikke bare økonomisk velstand som vil skapes i dette vidunderlige framtidssamfunnet. Mennesker som er sikret en inntekt vil også få frigitt tid til å skape flere kulturuttrykk, delta aktivt i organisasjonslivet, i offentlige debatter og i politiske partier.

Med borgerlønn, kan vi oppfylle Aristoteles' idé om det gode liv, å utvikle våre menneskelige egenskaper til det fulle.

For en genial ny idé!

Ideen om borgerlønn er imidlertid ikke ny. Thomas Paine (1737-1809), som arbeidet for amerikansk uavhengighet fra Storbritannia på andre halvdel av 1700-tallet, var en av de første som foreslo borgerlønn. Han mente at naturressursene var noe borgerne eide i fellesskap. Derfor burde alle ha en rett på avkastningen av kapitalen.

Georgistene, en bevegelse som ble inspirert av ideene til Henry George (1839—1897), tok denne tanken videre. Disse var liberalere, i den forstand at alle skulle få eie fruktene av sitt arbeid. Men siden mye av fruktene en skaper er resultat av en utnyttelse av den naturen vi eier i fellesskap, må grunnrenten, altså inntektene fra naturressursene, tilfalle alle. Georgistene ville erstatte alle skatter med en jordverdiskatt.

I dag er det Alaska som er mest kjent for å ha tatt denne ideen lengst. Der får alle borgere den årlige avkastningen på forvaltningen av naturressursene. Det er som om alle norske borgere skulle få avkastningen av Oljefondet fordelt mellom seg.

Også i Norge fikk georgismen sitt gjennomslag, spesielt i det sosialradikale partiet Venstre og i utbrytergruppen Arbeiderdemokratene. Konsesjonslovene og hjemfallsretten bærer preg av georgismen. Det var folket som skulle eie naturressursene, en satte derfor begrensninger både på utenlandske og nasjonale private selskaper. Etter en tid skulle rettighetene tilfalle staten. Også den ekstra beskatningen av både vannkraft og olje er en georgistisk idé.

Til tross for at denne sosialradikale ideen om felles eierskap over naturressursene preger politikken og vi har en generelt sterk fellesskaps- og solidaritetsfølelse her til lands, har likevel ikke borgerlønnsideen fått gjennomslag. Bare Venstre har lekt med ideen.

Det skyldes trolig at borgerlønnsideen kræsjer med flere andre innflytelsesrike idéer, nemlig arbeidslinja og velferdsstaten som forsikringsordning.

For vil ikke alt for mange slutte å søke jobb om de fikk f.eks. 200 000 kroner rett i lomma, uten noen krav om å finne jobb? Mye forskning, også fra Norge, tyder på at krav om aktivitet gjør at flere søker jobb når de blir arbeidsledige.

Kravet om arbeid er viktig i en stor velferdsstat. For arbeid har en dobbel effekt på de offentlige finanser. Det gir mer skatteinntekter og det reduserer trygdeutgiftene.

En annen innvending, som henger sammen med den første, er at borgerlønnen må være lav nok til at den ikke blir for dyr, men likevel høy nok til at den ikke blir et tap sammenliknet med dagens trygdeordninger. Og siden den norske velferdsstaten er så sjenerøs som den er i dag, er det vanskelig å se for seg en billig nok borgerlønn som ikke vil bety mindre inntekter til mange, om den skulle erstatte dagens trygdeordninger.

Dette er kraftige og betydningsfulle innvendinger, som gjør det vanskelig å se for seg at borgerlønn burde innføres i morgen. Men gitt en framtid, hvor robotofiseringen både fører til at stadig flere av oss står utenfor arbeid og prisene på forbruksgoder faller, befinner vi oss plutselig i en annen situasjon.

For hvis jobbene rett og slett ikke finnes, er det ingen vits i å stille som krav til mottakere av trygd at de må være jobbsøkende eller gå på jobbsøkerkurs. Da er det meningsløst å ha økonomiske insentiver som skal stimulere til jobbsøking. Det er ikke jobber å få.

Da forsvinner også hele fundamentet for trygdeordningene, som sykelønn, arbeidsledighetstrygd og pensjon. Alle disse bygger på ideen om arbeidslinja, ved at hvor mye du får i trygd, sykelønn eller pensjon er proporsjonalt med hvor mye du tjener. Hvis en stor andel av befolkningen ikke har jobb, eller har svært dårlig betalte jobber, mister dette systemet sin legitimitet.

Og i en situasjon hvor jobbene forsvinner, trenger vi mer enn noen gang kloke hoder som har tid til å forfølge gode idéer. Både nysgjerrigheten og ønske om å få anerkjennelse fra sine medmennesker, er dypt menneskelige egenskaper. Begge motiverer gründere til å finne opp nye produkter, nye tjenester og fylle nye behov som folk etterspør i markedet. Og slik skapes potensielt også flere jobber - om ikke robotene tar dem og. Men for at de skal ha et marked å selge til, må folk flest ha penger nok til å kunne etterspørre dem. Det krever en borgerlønn.

Borgerlønnen opprettholder ikke bare etterspørselssiden, men også tilbudssiden. For at gründerne skal ha tid og mulighet til å lage nye jobber kan de ikke være bundet opp i jakten på å skaffe mat og tak over hodet, eller jage etter de få jobbene som er igjen. Nei, da må de ha en garantert inntekt, som sikrer dem et relativt behagelig liv, mens de finsliper idéene sine.

En verden hvor robotene har utkonkurrert oss og vi alle går på trygd, kan ses på som et dystert scenario, som en verden tappet for mening. Men det kan også ses på som den endelige frigjøring.

Hvis robotene kan gjøre all møkkajobben, og vi er sikret en inntekt vi kan leve behagelig på, er vi endelig fri til å gjøre det vi virkelig vil, på den måten vi vil, i det tempo vi vil, med de menneskene vi vil. Altså, et paradis på jord.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook