Borgerskapet hører en rapper

TIRSDAG karakteriserte Dagsavisens musikkanmelder Anders Sundnes Løvlie debutalbumet til rapperen Geir «Cast» Kristiansen som «ufrivillig komisk». Samme dag brukte Cast ytringsfriheten sin, og sendte Løvlie en SMS, med budskapet: «Å for det andre kompis så vet du ingenting om meg eller miljøet jeg kommer fra tro meg norge er ikke så trygt som du tror selv om du har levd et beskyttet liv på sørlandet betyr ikke at resten av oss Har det. Hvor trygg føler du deg nå?»I anmeldelsen på 52 linjer valgte Løvlie å bruke åtte linjer på å kommentere musikken, noe som i mange tilfeller kan forsvares. Det problematiske ved Løvlies bruk av de resterende 44 linjene, er imidlertid hans noe eiendommelige oppfatning av hva som foregår i Norge, hva som er komisk ved «at mannen ikke kan banne på norsk», «hvem som framstiller seg selv som en hardt pressa gangster som står alene mot alt», og ikke minst «hvem som i virkeligheten soler seg på avisforsidene».

DAGEN ETTER stiller Anders Sundnes Løvlie seg i offerposisjon i Dagsavisen, og hevder at ytringsfriheten hans er trua. Men kan han, ifølge sitt eget resonnement føle seg trua? I Løvlies Norge kan jo alle føle seg trygge, her finnes det intet tilløp til anarki, her rår borgerskapets materielle og åndelige frihet. I Løvlies Norge finnes det ingen «Problembarn», for Norge er tross alt «verdens tryggeste koseland». Og når Løvlie i anmeldelsen sier at Casts bekjennelser er «som om Kasper og Jesper og Jonatan skulle synge Anarchy i Kardemommeby», avskriver han samtidig muligheten, ikke bare for anarki i Norge, men også for virkelige røvere. I Dagsavisen onsdag sier sjefredaktør Carsten Bleness at «det er kritikkverdig at en artist kommer med skremmende trusler fordi han ikke aksepterer en faglig vurdering av plata si», og avisen vurderer å anmelde artisten for trusler.Der Lene Marlin velger å skrive ut frustrasjonen over anmeldelser på sine egne nettsider, velger rapperen Cast å utfordre journalisten Løvlie på det han er blitt utfordret på i anmeldelsen, ikke musikken, men imaget, ethosen og personen han er.

AT LØVLIE velger å forsvare ytringsfriheten, er megetsigende i en konfrontasjon han heller burde vært journalist nok til å forsvare anmeldelsen sin. Det er ikke Løvlies liv som journalist eller menneske rapperen Cast truer, det er derimot Løvlies forsøk på å avskrive levd liv og et ukjent miljø som lite troverdig. Eller som Løvlie sier det «selvfølgelig finnes det problemer her hjemme også, og dem må man gjerne rappe om, men da bør man i det minste beholde en ørliten kontakt med virkeligheten». Men hvem kjenner vel virkeligheten?