Kommentar: «Brexit»

Boris og «krigskabinettet»

Britenes statsminister pøser ut penger for å forberede landet på noe som deres folkevalgte klart har avvist, skriver Einar Hagvaag.

FORVIRRER: Boris Johnson inntar Downing Street 10 i London som ny britisk statsminister. EU er hans første punkt på dagsorden, men hans politiske utspill hittil virker nokså forvirrende. Foto: Stefan Rousseau / PA / NTB Scanpix
FORVIRRER: Boris Johnson inntar Downing Street 10 i London som ny britisk statsminister. EU er hans første punkt på dagsorden, men hans politiske utspill hittil virker nokså forvirrende. Foto: Stefan Rousseau / PA / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Statsminister Boris Johnson leder nå Storbritannia mot et hardt brudd med EU uten noen avtale. Han har satt opp et slags «krigskabinett», som skal møtes hver mandag under hans ledelse. Der sitter Michael Gove, med den pussige tittelen «kansler av hertugdømmet Lancaster», som har ansvaret for å forberede landet på et brudd uten avtale og samordne alle departementene i dette, og der sitter finansminister Sajid Javid, utenriksminister Dominic Raab, utmeldingsminister Steve Barcley og regjeringsadvokat og statsråd Geoffrey Cox.

Finansministeren arbeider med et «statsbudsjett for unntakstilstand» som kan legges fram i Underhuset tidligere enn vanlig, utpå høsten, dersom Storbritannia forlater EU 31. oktober uten avtale. Johnsons regjering har satt av ikke mindre enn drøyt 67 milliarder kroner til forberedelsene på dette som kalles «hard Brexit». Nye tollere må læres opp og ansettes, havnene må forberedes, medisiner må kjøpes og lagres, flere saksbehandlere må ansettes til å ta imot søknader om pass og søknader om visum og landets største opplysningskampanje i fredstid skal forberede innbyggerne på å ta farvel med EU.

Forberedelsene til å gå ut av EU begynte under tidligere statsminister Theresa May. Men Johnson har, i hans blomstrende språk, satt inn turbo-fart. Likevel, en intern analyse fra Kabinettkontoret, som gir statsrådene faglige råd, sier landet er dårlig forberedt og advarer mot panisk hamstring før jul og fare for sivil uro, avslørte avisa The Guardian før helga.

Men politisk er det noe som ikke stemmer her.

Johnson har nå det minste flertallet i Underhuset som tenkes kan, nemlig én stemme, etter et nederlag for det konservative Tory-partiet i en valgkrets i Wales. Bare noen få konservative avhoppere vil være nok til å felle statsministeren ved et forslag om mistillit. Flertallet i Underhuset har tidligere avvist å forlate EU uten avtale, blant dem flere konservative. Flertallet har også vedtatt å nekte Johnson å oppløse Parlamentet i de spente ukene før 31. oktober, i tilfelle han skulle finne på dette for å hindre de folkevalgte i å stanse et brudd med EU uten avtale. Dermed skulle «hard Brexit», som Johnson nå forbereder landet på, i alle fall i teorien, være politisk umulig å gjennomføre.

Men det er en del andre ting som heller ikke henger sammen i Johnsons politikk, antakelig med viten og vilje. Boris er så mye rart, men han er ikke dum.

Johnson har flere ganger påstått å kunne få til en bedre avtale om skilsmisse med EU enn May klarte, og han har knappe tre måneder igjen til fristen. Men han har ennå ikke innledet forhandlinger med EU-kommisjonen eller møtt stats- og regjeringssjefene i medlemslandene. Han vil ikke forhandle med EU før EU oppgir de framforhandlede nødløsningene for å holde irskegrensa åpen, det som i sjargongen er døpt «backstop», har hans kontor opplyst. Men dette vet han EU står fast på, og uansett må han jo snakke med dem hvis han skal få dem til å gi seg.

I EU lurer de på hva Johnson vil, men de legger jo merke til hva han driver med. «London ønsker ikke å snakke med oss i øyeblikket», sier de der. EU-kommisjonen og medlemslandene har gjort sine forberedelser til et brudd uten avtale, men ønsker ikke å bidra til å øke frykt og uro ved å trappe opp tiltakene. De tror Johnson nå spiller hard og tøff av to grunner. Han forsøker å se hvor hardt han kan presse EU fram mot 31. oktober. Samtidig driver han valgkamp på hjemmebane.

EU har stadig avvist å omforhandle avtalen om skilsmisse. Å endre denne kunne føre til en masse sprikende krav fra flere medlemsland, mens de nå står samstemmige. Men den politiske viljeserklæringa om det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia, som ikke er folkerettslig bindende, kan de godt snakke om.

Johnson ser ut som om han styrer mot et brudd i forhandlingene med EU om «Brexit», med krav han vet blir avvist. Etterpå kan han skylde på EU. Så kan han vende seg til Underhuset, som ikke vil godta et brudd uten avtale. En så fastlåst parlamentarisk tilstand kan være en god grunn til å utlyse nyvalg. Eller det kan ende med mistillit om han skulle forsøke å overtale de folkevalgte til et stup ut i det ukjente.

Uansett er nyvalg temmelig farlig i et politisk landskap som nå i større grad deles mellom fire store partier, nemlig de konservative, liberal-demokratene, Arbeiderpartiet og Brexit-partiet, samt Skotsk Nasjonalistparti (SNP) i nord. Når det velges én person i hver valgkrets med så mange partier er utfallet i Underhuset usikkert. Men for Boris Johnson er dagens parlamentariske styrkeforhold slett ikke bærekraftig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.