Børresens forsvar

I TO DEBATTINNLEGG

her i avisen 6. april, av generalløytnant Diesen og major Heier, får jeg det glatte lag for mitt syn på hvordan Norges forsvar bør utformes.

Til Diesen: Forsvarets reduserte volum skyldes først og fremst bortfallet av våpenhjelpen fra USA og infrastrukturmidler fra NATO, samt reduserte forsvarsbudsjetter. Forsvarsbudsjettet er stort i nominelle kroner. Men i andel av BNP, og i kjøpekraft i forhold til prisen på materiell og personell, må vi tilbake til mellomkrigstiden for å finne et budsjett som er like svakt. Ved å legge seg flat for et tilfeldig valgt budsjettall gjør Diesen det for lett for regjeringen å bruke Forsvaret som salderingspost.

Faren for at norske interesser kan bli utsatt for militært press er større nå enn under den kalde krigen. Det er derfor ikke forsvarlig å bygge ned Forsvaret i så stor grad som regjeringen legger opp til. Regjeringens satsing på stridsevne med utgangspunkt i ønsket om å delta i krig utenlands skaper dessuten et forsvar som er mindre, og dårligere tilpasset norske forsvarsoppgaver, enn ønskelig og nødvendig. Marinen blir svært liten, Hæren enda mindre. Marinen bør derfor ikke reduseres ytterligere mens Hærens størrelse bør økes. Min hær koster mer, primært fordi personellkostnadene blir større.

TIL HEIER:

Krig på norsk jord vil uansett kunne bli et blodbad. Regjeringens lille reaksjonsstyrke har begrenset utholdenhet og de territorielle styrkene, HV, er dårligere utrustet og trent enn det landforsvaret jeg ønsker meg: vernepliktsbasert, stående styrker og reserver med samme utrusting; lette kampvogner og avdelingsvåpen, moderne sensorer og samband. Stridsvogner og artilleri som er så tunge at de verken kan passere riksveibroer eller løftes med fly bør ut. Ambisjoner om langtrekkende kryssermissiler og kamphelikoptre bør droppes.

Verken det lille reaksjonsforsvar eller et noe større territorielt forsvar vil ha særlig avskrekkende virkning annet enn i alliansesammenheng. Men avskrekking er bare én av flere måter som Forsvaret kan bidra til å forhindre krig. Viktigere enn avskrekking er: 1) Evne til å håndheve suverenitet og utøve jurisdiksjon. 2) Evne til å signalisere og markere norske interesser og prioriteringer. 3) Evne til krisehåndtering gjennom rask reaksjon. Felles for alle tre oppgaver er at de krever tilstedeværelse i utsatte områder, og derfor volum, og at stridsevne i form av ildkraft ikke er viktigst.

Norges militærstrategisk mest utsatte område er Nord-Norge. Og inntil videre klorer Forsvaret seg fast der. Men Stortinget bevilger alltid mindre penger enn det som skal til for å drive det forsvaret det selv har vedtatt. Resultatet er et stadig press for å spare penger ved å trekke virksomhet sørover.

TIL SLUTT:

Et vernepliktsbasert territorialforsvar er mer i tråd med norsk forsvarstradisjon enn profesjonelle reaksjonsstyrker, og derfor også bedre egnet til å bevare oppslutningen om Forsvaret i befolkningen og et tilstrekkelig forsvarsbudsjett.