Børson på børsen

Jeg har lagt merke til at de som hilser på meg ofte har hvitt hår. Hei og takk for sist, sier de og er ganske gamle. Først var jeg fristet til ikke å svare. Hvis du svarer gamle folk, så fortsetter de bare å snakke til deg. Men så kom jeg til at det er bedre å ha noen å snakke med enn å gå helt alene. Så nå snakker jeg mest med folk på min egen alder.

Ærlig talt så har det tatt ganske lang tid å komme dit. Men nå slapper jeg mer av. Denne uka oppdaget jeg for eksempel at det er andre der ute som heller ikke kommer til å satse 10000 kroner på TV-børsen til Hallvard Flatland i TV2 i kveld. Ikke fordi vi ikke har pengene. Ikke fordi det nødvendigvis er noe i veien med aksjefond. Vi liker bare ikke stilen når Flatland fyller studio opp med glinsende aksjemeklere og sjampoglatte investorer som breker børsdialekt og skal lære oss hvordan selv småfolk kan tjene penger på andres arbeid, nesten som de store gutta.

Når Flatland lener seg inn i ruta mi og fleiper litt jemmenslig med han smarte rikingen som er invitert for at vi skal se sjæl hvor ålreit det er å være rik, og at du ikke trenger å miste humøret av den grunn, da skal jeg i kveld ikke nøye meg med å måpe, som forrige fredag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Flatland sier hei, hei, Rigmor, til innringeren som ikke har peiling på markedsmekanismene, prognosen for Norske Skog A og hva som lønner seg, altså, men det er jo dette som er tidas melodi, da skal jeg reise meg fra stolen og gå bort til vinduet. For der ute i natta står de andre, i alle fall en og annen, ved sine vinduer. Så signaliserer vi til hverandre, vifter med papirservietten og hyler så langtrukkent vi bare kan, kanskje i ti sekunder. Det er alarmen som går.

Vi er nemlig blitt litt høye i hatten denne uka, har jeg merket. - Nei, sier vi, - nå er tida kommet til å stille spørsmål ved sannheter som at penger er alle tings målestokk, hø, hø.

Selv har jeg en femukers Lotto-kupong i veska, for sikkerhets skyld. Men det var meg som satt på andre benk på galleri i Samfunnssalen i Oslo da Erik Damman onsdag i denne uka døpte det som før het «de globale miljøproblemene» om til «systemsvakhet».

Vi var vel en fem- sekshundre av de over tusen frammøtte som var på nikk fra før. - Jasså, du er her du rg, sa vi, og noen klemte hverandre. Selv telte jeg rundt trehundre med hvitt hår og én ungdom med busserull, original, faktisk, ikke Bondeviks designerrull. Vi hadde et ærend. Vi var ikke kommet for å la oss medieunderholde, nei. I motsetning til alle andre som denne kvelden satt hjemme og bare glodde, eller bladde i tabloidene. Som Finn Gustavsen sa mot slutten: «Idiotiseringsindustrien konverterer vettuge folk til analfabeter!» Og her satt altså vi som kunne lese.

Skal jeg være ærlig var det ikke så mye hva som ble sagt, som at det ble sagt akkurat nå, og måten det ble sagt på, med slik rolig og selvfølgelig selvtillit, som skapte stemningen. Det var nemlig ikke bare motkreftene mot den internasjonale kapitalens frie flyt og de miljømessige konsekvensene av dette, som satt der med Fjällräven-anorakken over stolryggen, høyt hårfeste og stålgrå hestehaler nedover islenderen.

Det som kunne ha fortonet seg som en nesten rørende siste natt med gjengen i Samfunnssalen før Olav Thon ironisk nok overtar festsalen av Oslo Arbeidersamfunn og for alt jeg vet bygger den om til sommerleir for gasskraftarbeidere, presenterte nemlig løfter om noe annet. Dammans Forum for Systemdebatt er åpenbart ment som et sted å være for alle dem som vil fortsette diskusjonen når sendingen er slutt hos Terje Svabøe og Per Ståle Lønning har skiftet tema. Dessuten leter de samfunnsengasjerte sivilistene etter en ny arena etter at EU-kampen er over.

Da Høyre-liberaleren og historieprofessor Francis Sejersted formulerte det han kalte «Det nye raseriet» og som retter seg mot globaliseringen, storkonsernene og den internajonale kapitalen uten andre forpliktelser enn å yngle på andres bekostning, fornemmet jeg lyden av tverrpolitisk konsensus som en lav knurring langs benkeradene i Samfunnssalen. Det var lyden av EU-tilhengere som etter flere år utenfor fellesskapet omsider ble ønsket velkommen hjem til innsats som likeverdige samtalepartnere og allierte. Det var lyden av over tusen mennesker som en vinterkveld i Oslo hadde samlet seg for å varsle at selv om Muren har falt og kommunismen er begravet i skam, så lever fortsatt troen på at det skal la seg gjøre å utfordre hverandre til å tenke nytt når globaliseringen truer både den lokale styringsevnen og planen vår om rettferdig fordeling av ressursene, før eller siden, tror jeg det var.

Det var faktisk en ganske vakker lyd. Nostalgisk, selvfølgelig, hvis du sammenlikner med hvordan det låter når du tipper den rette børsvinneren hos Flatland og kan plusse på for 10000 kroner i aksjeporteføljen. Sier det ikke plingeling, eller? Forskjellen på børshandel sett fra TV-studio, og det virkelige livet, sett fra råvareprodusentene i den tredje verden, er ellers at pengeflyttingen har en tendens til å skjule for eksempel hungersnøden som oppstår når kapitalen selger matvarene ut av landet og unnlater å kjøpe mat tilbake for fortjenesten.

I det nyrike og selvsikre Norge er Hallvard Flatland en sjarmerende og folkekjær programleder. Her har faktisk også de profesjonelle pengeflytterne like godt flyttet inn i redaksjonen som handelsmenn og pengeforvaltere. Og programlederen har selv satset en million, så kom igjen, folkens. Noen som snakker om medienes uavhengighet?

I kveld skal noen av oss reise oss og hyle våre ti sekunder ut i natta, i motkreftenes vold.

Sissel Benneche Osvold