Bort med egenandelene

Er det noen grunn til at det skal koste mindre å gå til legen enn til frisøren? Omsider begynner vi å se at spørsmålet er dumt.

DET GODE MEDDet gode med valgkamptider er at partiene tar seg tid til å se seg om etter «gode saker». Dermed ser det ut til at egenandelene i helsetjenesten endelig kan komme på den politiske dagsorden. I ly av en tiltakende sosialpolitisk sløvhet har egenbetalingen for legebesøk og for andre helsetjenester her til lands fått vokse i en fart helt utenfor enhver annen prisstigning. Det ble nærmest en rutine opp gjennom 1990-tallet at slike økninger i egenandelen ble vedtatt hver gang statsbudsjettet skulle salderes, og da typisk nok som en av mange andre større poster som gjerne tiltrakk seg mer oppmerksomhet. Nå i vår fikk vi nye 8 prosent stigning, og igjen dette stadige argumentet om at «det kan da ikke være så ille - det koster jo mer å klippe seg.»

LA OSS SE litt nærmere på saken. Et sentralt element i etterkrigstidens store velferdsprosjekt var at utdanning og helsetjeneste skulle være gratis for alle - det vil si solidarisk finansiert over skatteseddelen. Det var mange begrunnelser for et slikt program, og gjennom lang tid tverrpolitisk enighet om at den som ble rammet av sykdom ikke i tillegg skulle lide økonomisk av det. Dessuten lå det en intensjon om sosial utjevning i det: Den tids sosialpolitikere var innforstått med at sykdom rammet skjevt - de minst bemidlede har i alminnelighet mer sykdomsplager. Egenandeler kan derfor virke som en ekstraskatt for dem med dårligst råd. Fra et folkehelsesynspunkt var det også åpenbart at betalingsevne ikke burde stå i veien for nødvendig helsetjeneste. I mange nordeuropeiske land ble det en selvfølge at helsetjeneste skulle være «free at the point of use» for alle. Først og fremst gjaldt det sykehusbehandling. Men i de landene som var tidlig ute med fastlegeordninger, Danmark, England og Nederland, ble det like selvfølgelig at det skulle være gratis å gå til sin huslege. Slik er det fortsatt.Ikke engang i Thatcher-periodens England var det noen som våget å røre ved denne retten. Den lave dørstokken til allmennlegen er fortsatt hellig. I Norge ga vi slipp på denne muligheten til en mer rettferdig helsetjeneste da fastlegeordningen ble innført i 2001. Da var vi allerede langt inne i den sosialpolitiske sløvheten som ga rom for argumenter om at det fortsatt koster mer hos frisøren. Egenandelene var blitt betydelige, og etter hvert så høye at de utgjør en vesentlig del av legens inntekter, om vi nå skal holde oss til legetjenesten.

TRE NYE FENOMENER har bidratt til å skjerpe det ubehaget egenandelene medfører, både for leger og pasienter: egenandelenes uforutsigbarhet, datajournalenes automatikk i utskrivning av regninger, og legenes regnskapsplikt. Alle tre har sine gode begrunnelser, men summen blir et sosialpolitisk minusregnskap. De fleste vil ha oppdaget at legekontorene nå har fått lange prislister. Mens det inntil for få år siden var kjent hva standard egenbetaling hos legen skulle være, er det nå blitt et virvar av ekstratakster og tilleggsbetalinger - først for forbruksutstyr og innsending av prøver, etter hvert også for flerediagnostiske prosedyrer som før ble dekket av folketrygdens refusjoner. Igjen er det statsbudsjettsalderingene som har skapt rotet: Hvordan skjære ned noen ti- eller hundretalls millioner hver høst uten å overkjøre legenes fremforhandlede avtale våren før om den såkalte Normaltariffen. Jo, belast den part som ikke sitter ved forhandlingsbordet - pasientene - ved at stadig mer av legehonoraret blir overført fra trygderefusjon til egenbetaling. Nå kan beløpene bli betydelige, og pasienter vet knapt nok hva de betaler for. Datajournalens automatikk ordner opp i det meste, også utskrivning av giroer til dem som ikke har rede penger. Her forsvinner i realiteten den smule legelige skjønnsomhet som fra gamle dager av gikk ut på å ta lite eller ingenting fra de umidlede. Nå tikker beløpene ut i samme fart for fattig og for rik. I legers alminnelige bevissthet har folk flest i dagens Norge «god råd», og når myndighetene har gitt oss en tariff, følger vi den, godt støttet av den gamle myten om at helsetjeneste i Norge likevel er tilnærmet gratis.

DET ER DEN ikke lenger. Og blant leger er det økende bekymring for «dårlige betalere», pasienter som ikke betaler sine giroer. Da må det purres, sier våre regnskapsbyråer. To skriftlige purringer skal etter regnskapsloven foretas før en fordring kan avskrives. I motsatt fall skal vi som leger skattlegges for utestående fordringer - de skal ansees som inntekt. Et økende byråkrati av purrebrev og trusler er i ferd med å vokse opp mellom leger og pasienter, brevvekslinger av en karakter som jeg i mine unge år som lege ville tenkt var uetisk, om ikke nettopp - utenkelig. Det snakkes sjelden om det. Begge parter kjenner ubehaget.Det kan være så mange grunner til at legeregninger ikke betales. Slendrian er sikkert den viktigste. Men så enkelt er det likevel ikke. Mange av våre kronisk syke har konstante betalingsproblemer. Det er ikke opplagt at legens giroblankett kommer først. Uformelle svartelister ved legekontorene står sikkert ikke i veien for nye legetimer. Men surhet og misnøye fra legesekretærer og andre kan fort addere seg til den lange listen av barrierer for god legehjelp som særlig rammer de sosialt vanskeligstilte. Blant dem regner jeg ikke bare sosialklienter og stoffmisbrukere, men alle disse som ikke lever så regelmessige liv at de planlegger sine legetimer i god tid, sørger for å ha kontanter, og tar vare på alle kvitteringer som skal til for å få det velkjente frikortet. Tenåringer og unge uetablerte lider gjerne av en viss uorden - i tillegg til de helseproblemer de også kan ha. Man blir som lege lett blyg når den engstelige tenåringen kommer frem med sine bekymringer for dette og hint - særlig hint, for deretter å presentere konvolutten med «penger fra mor». Alt for mange kommer ikke i det hele tatt.

FORTSATT EKSISTERER det forestillinger om at helsetjenesten vil bli overkjørt av unødvendige konsultasjoner hvis man ikke benytter egenandelene til en viss rasjonering. De som hevder dette har neppe reflektert over om det vi rasjonerer bort er det medisinsk sett mest unødvendige. I den grad vi vet noe om dette - lite, dessverre - ser det ut til at denne typen rasjonering nettopp treffer grupper med de medisinsk sett største behov. Da er det vel bare å gjøre noe med saken, da? Ikke med småpussing på en overgrodd prisliste. La oss gjøre som de tre andre landene med fastlegeordning: bort med egenandelene. Her trengs radikale grep for å rette opp 15 års sosialpolitisk søvnighet.SITAT: «La oss gjøre som de tre andre landene med fastlegeordning: bort med egenandelene».