PENSJONIST: For første gang har Dag Solstad valgt seg en hovedperson som er pensjonist. Erfaringen av alderdommen er noe av det som  fyller denne lille romanen med en stor sorg, mener vår anmelder. Foto: Kristofer Sandberg
PENSJONIST: For første gang har Dag Solstad valgt seg en hovedperson som er pensjonist. Erfaringen av alderdommen er noe av det som fyller denne lille romanen med en stor sorg, mener vår anmelder. Foto: Kristofer SandbergVis mer

Borte for godt?

Solstads romanfigur har tatt farvel, tror vår anmelder.

||| BOK: Hvor oppholder romanfigurer seg etter at bøkene om dem er avsluttet?

Siden Dag Solstad i 1992 innledet det han kalte «en ny fase» i forfatterskapet sitt, har han etterlatt Elias Rukla med blod på hendene i rundkjøringen ved Bislett, og professor Andersen i sitt lune hjem på Skillebekk, i ferd med å bestemme seg for å ta et «ordentlig varmt bad».

T. Singer overveier hva han skal si om kinoen til den unge kollegaen sin på biblioteket dagen etter.

Mens Armand V, diplomaten i de pene klærne, akkurat rekker å åpne utgangsdøra i en utleieleilighet på Fagerborg før teksten bryter av.

Fortsetter Armand ut av døra når vi ser vekk? Eller blir han og de andre stående slik, urørlige, rett på utsiden av litteraturen?

Eventuelt sittende— som tilfellet var med den aller første av Solstads hovedpersoner på nittitallet, kemneren Bjørn Hansen på Kongsberg, som i «Ellevte roman, bok atten» (1992) blir forlatt av sin forfatter i en rullestol på vei inn i spisestua til sine venner herr og fru Herman Busk.

I fortellingens tid var dette bare noen måneder etter at kemneren hadde svart på tilværelsens taushet ved å late som han var lam — og bare et øyeblikk etter at Bjørn Hansen hadde nedkjempet sin intense fristelse til å bli avslørt som løgner av Herman Busk, mens han sto rett opp og ned på vennens toalett og pisset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I stedet for å gi etter for fristelsen setter Bjørn Hansen seg ned i stolen og ruller inn i spisestua igjen, og det er det siste vi får høre.

Før nå. Før han nå er tilbake: «Bjørn Hansen er tilbake. Min romanfigur fra 1992 er tilbake igjen», som Dag Solstad skriver på første side i «17. roman».

Bjørn Hansen er på beina, på egne bein, etter å ha lagt bak seg en fengselsdom på 3 ½ år for forsikringssvindel og nesten femten års anonymt liv i hovedstaden.

Han skal på ny bli gjest i noens hjem, han står på Oslo S og venter på toget som skal ta ham til Bø i Telemark, til sin sønn Peter, som Bjørn Hansen (i likhet med oss som leser) ikke har sett siden «Ellevte roman, bok atten».

Toget siger inn på perrongen, Bjørn Hansen løfter opp sin nyinnkjøpte koffert, og fortellingens hjul settes igjen i gang.

Det er ikke uten risiko å nybegynne gamle bøker på denne måten.

I en berømt passasje i «Ellevte roman, bok atten» uttalte Bjørn Hansen at han lengtet etter å lese en bok «som viste at livet er umulig, men uten et snev av humor, verken svart eller av noe annet slag».

På tross av hva mange har påstått siden, ble «Ellevte roman...» aldri noen slik bok selv.

I likhet med Solstads øvrige nittitallsromaner var «Ellevte roman...» tvert i mot full av humor, både svart og av andre slag, i sine sedeskildringer fra borgerskapet.

Som i de andre nittitallsromanene lå spenningen i «Ellevte roman...» snarere i kontrasten mellom denne ytre komikken og hovedpersonens indre alvor, et alvor som fra tid til annen flammer opp i teksten, i passasjer som beskriver Bjørn Hansens indre prosesser, hans egen uro, frykt, forbauselse, lengsel, tilfredshet, utilfredshet, og til slutt det romanen kaller «en våt, mørk ro».

Det er dette voldsomme alvoret midt i et hav av komikk som gjør Bjørn Hansen og Solstads nittitallshelter gåtefulle for oss, og gir oss lyst til å lese mer.

Men kan dette gåtefulle opprettholdes i en ny roman, i et annet lys, så mange år senere? Det er et nærliggende spørsmål når en tar fatt på «17. roman».

Men spørsmålet blir fort glemt. Først og fremst fordi Dag Solstad er en så god forteller.

Det er i grunnen forbausende få som har snakket om hvor god forteller Solstad er, på tross av alt det dypsindige som er sagt om ham opp gjennom årene: Direkte og effektivt, med prikkfri timing, tryller han fram stadig nye verdener.

Så vi glemmer bekymringen. Vi skjuler i stedet et glis når boka tegner opp Bjørn Hansens livsvei. Vi fryder oss når han stiger om bord på toget til Bø og ferdes gjennom det norske landskapet, som så mange Solstad-helter før han. Vi krymper oss når han trer ut på perrongen for å møte sin sønn.

Og vi overraskes når det herfra og ut er som om den lille boka sakker av og mister retningen, og fortellingen folder seg om seg selv.

I vår vakte
litteraturviteren Inger Østenstad en viss oppstandelse med sin analyse av Dag Solstads konstruksjon av egen storhet, i liv og verk.

Argumentasjonen hennes var god, om enn nesten litt åpenbar: Å si om Dag Solstad at han er dyktig på selviscenesettelse er som å slå i bordet med at Jostein Flo har sin styrke i lufta.

Ulikt noen annen nyere norsk forfatter har Dag Solstad selv stadig fornyet premissene for forfatterskapet sitt. Det skal han overhodet ikke klandres for: Det er denne evnen som har gitt både anmeldere og lesere følelsen av å ta del i et prosjekt som er større enn den enkelte boka, og som har skapt en type oppmerksomhet rundt Solstads verk som på godt eller vondt er unik i dagens offentlighet.

Sett i dette
lyset er «17. roman» åpenbart en skuffelse.

Målt opp mot hjemkomsten til faderhjemmet i «16/07/41», og det voldsomme intellektuelle og fortellermessige overskuddet i «Armand V», virker årets bok trang og selvrefererende, omtrent slik romanen beskriver Bjørn Hansen selv: «Endeløse, men meningsfylte monologer. Ingen dialog, det forbød seg selv».

Vi er tilbake ved nittitallsromanenes format og fortellermåte, som om ingenting har forandret seg. Selv om det meste har forandret seg.

For som romanhelt har ikke Bjørn Hansen stått urørlig siden vi så ham sist. Han har blitt eldre. Han har blitt skrøpelig. Og den skrøpeligheten fyller «17. roman» med en sørgmodighet som er stillere og større og mindre pretensiøs enn den jeg kan huske å ha møtt i noen tidligere Solstad-tekst.

Alle de fire nittitallsbøkene var eksistensielle romaner. Men hovedpersonenene var ikke eksistensielle helter, det var aldri noe heroisk eller autentisk over Bjørn Hansens valg av rullestolen.

Til gjengjeld bar nittitallsheltene på en verdighet, en form for eksistensiell stil, som ga dem en avstand overfor verden.

Når vi møter Bjørn Hansen igjen på Oslo S, 67 år gammel — Solstads første romanhelt som er pensjonist — er det nettopp verdigheten som står på spill.

Klærne han har på seg er loslitte, knærne er stive. På toget angrer han på at han ikke tok med seg en krim, heller enn Kierkegaards dystre studie over fortvilelsen. Og reisen han har lagt ut på er et siste forsøk på å gi avkall på egen uavhengighet, gjennom kontakten med sønnen og svigerdatteren, og drømmen om noen timer alene med barnebarnet.

Når reisen er over vender Bjørn Hansen hjem til sin skjebne. Men verken han eller Solstads romanforfatterskap er helt som før etterpå.

Når vår helt kommer til stasjonen er siste tog til Oslo for lengst gått. Til slutt dukker bussen opp i natten, og Bjørn Hansen forsvinner på trivielt vis ut av litteraturen enda gang, «som den eneste passasjer på denne holdeplassen».

Denne gangen tror jeg det er for godt.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 24. oktober 2009.

Borte for godt?