Bortebane i Bergen

FOTBALLSOSIOLOG Kjetil Hågenvik skriver i Dagbladet 16.9 om mangelen på supporterengasjement da Norge tapte mot Skottland. Uten å gå inn på debatten om kommersialiseringen av fotballen, slår jeg fast at det er forskjell på klubbkamper hvor glødende supportere skaper stemning, og landskamper hvor folk kommer for å oppleve stemning. Det er forskjell på tilskuere og supportere.Og det er forskjell på nasjonalisme og lokalpatriotisme. I alle fall vanligvis.Argumentet bringer oss nemlig videre til Hågenviks forslag: å flytte det norske landslagets kamper til Bergen.Hvorfor det? Spilles det ikke nok landskamper i Bergen allerede? Brann spiller som kjent alle sine hjemmekamper i byen mellom de syv fjell, der barna trasker gatelangs i formasjon, med trommer og tregevær for å hedre det gamle borgervernet. Og bergenserne reiser seg og holder hånda på hjertet når nasjonalsangen Nystemten avspilles før avspark. Ole Paus var inne på noe da han i sin tid kalte Bergen verdens minste verdensdel. Eller «eg e ikkje fra Norge, eg e fra Bergen», som de sier selv.I anledning Rosenborgs dårlige tabellposisjon sjekket Adresseavisen i helga hva som venter trønderne ved nedrykk, og besøkte Bergens nr. 2-klubb, Løv-Ham. Førstedivisjonsklubben går for lut og kaldt vann, og spiller for tilnærmet tomme tribuner. Med hjemmebanen Krohnsminde i gangavstand fra sentrum kunne man kanskje forvente å se litt mer enn 199 tilskuere når byens nest beste fotballag er i aksjon. Men som tidligere Brann-kjempe og nåværende Løv-Ham-trener Magnus Johansson sier: «I Bergen er det ikke fotballinteresse. Det er Brann-interesse!» Dagen etter at under 200 personer ser Løv-Ham ta poeng mot tabelltoer Sandefjord i sin kamp mot nedrykk, møter 14 500 bergensere opp for å se en for Branns del betydningsløs kamp mot tabelltoer Start. Spørsmålet mitt til Hågenvik og andre blir med dette: Vil det virkelig gagne det norske landslaget å spille sine kamper på bortebane i Bergen?