ALLE SÅ PÅ: Erik Byes intervju med Ken "Festus" Curtis samlet mange, i tiårene da det NRK fant for godt å sende, ble nasjonale fellesreferanser. Foto: NTB Scanpix.
ALLE SÅ PÅ: Erik Byes intervju med Ken "Festus" Curtis samlet mange, i tiårene da det NRK fant for godt å sende, ble nasjonale fellesreferanser. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

Borten Moe savner at alle så Barne-TV, men ingen vil tilbake til monopoltiden

I en fragmentert mediehverdag får nordmenn færre felles historier. Men vi får mer av noe annet.

Kommentar

Like før et boksestevne på Jordal Amfi i 1953 ble arrangørene klar over at de hadde gjort en brøler. De hadde satt opp en landskamp mellom Norge og Danmark samtidig som Radioteatret sendte siste episode av «Paul Temple og Gregory-mysteriet». Det var åpenbart at de ikke kunne forvente at publikum skulle gå glipp av lørdagskrimmen. I stedet valgte de å stanse kampen midtveis, og sende episoden direkte over høyttaleranlegget. Hele amfiet lyttet i andektig taushet. Så kunne bokserne bokse videre.

Slik var NRKs makt som skaper av norske fellesreferanser; universer som alle som var vokst opp i Norge kunne forventes å kjenne til. Den makten skulle vare i flere tiår etter kvelden på Jordal Amfi. Alle som var tenåringer på syttitallet husker «Flimra». Alle som var tenåringer rundt 1990 husker de krappe svingningene i romansen mellom Petter og Betty i «Borgen skole».

Slik er det ikke helt lenger. Én som beklager dette, er SP-nestleder Ola Borten Moe. I et intervju i VG, som allerede har vakt mye retorisk fjærbrus på grunn av Moes og kulturminister Linda Hofstad Hellelands påstand om at «norske verdier under angrep», er han bekymret for fragmenteringen, og for at det er «lettere å leve parallelle liv» i dag enn da alle så barne-TV klokken seks.

Fragmenteringen er ikke vanskelig å legge merke til. Men det er verd å se nærmere på både om den er så omfattende som Borten Moe gir inntrykk av, og om den nå er så uheldig.

Noe av bekymringen er lett å forstå. Folks behov for tilhørighet er sterkt, til familie og til et storsamfunn. Tilknytningen til andre enn nær familie eller venner, har for mange mye å gjøre med om de gjenkjenner noe i dem: Felles språk, felles tradisjoner, felles verdier eller felles kulturelle referanser, altså trekk som gjør at man kan snakke innforstått, og ikke trenger å forklare seg så mye.

I Norge har disse felles referansene vært brede og viktige, i stor grad på grunn av en aktiv mediepolitikk. Blant annet på grunn av NRKs samfunnsbyggende mandat har medietilbudet her til lands i mindre grad enn i andre land vært delt inn i høyt og lavt. Programpostene har henvendt seg til befolkningen som sådan i større grad enn til spesifikke sosiale sjikt. Kringkastingen fungerte dannende og samlende, delvis, så klart, fordi ingen hadde noe særlig valg. Den lettest tilgjengelige adspredelsen var det NRK til enhver tid fant det for godt å sende.

En uunngåelig konsekvens av oppspaltingen av mediemonopolet, er at man ikke uten videre kan forvente at en annen som også bor i Norge kjenner til de samme fortellingene. Den kulturelle nærheten blir mindre. For mange kan det føles som et savn.

For andre igjen er det en kilde til irritasjon at ønsket om å hegne om nasjonale symboler og fortellinger oppleves som bakstreversk – ofte av de samme som snakker varmt om behovet for å bevare historien og symbolene til etniske og politiske minoriteter, som urfolk eller subkulturer. Så er det heller ikke til å komme utenom at en for sterk opptatthet av nasjonale myter og nasjonal identitet også historisk har fått ødeleggende utslag, og har vært brukt til å utdefinere eller angripe de som oppleves som annerledes.

Det er også verd å huske på at for alle som koste seg i sofaen foran «Halvsju» eller «Fjernsynskjøkkenet», var det noen som aldri følte seg hjemme under kringkastingsparaplyen, der det ikke alltid var så god plass til opprørske annerledesstemmer. Det nasjonsbyggende kan lett bikke over i det konforme og provinsielle. Nyere norsk historie er også en historie om sterke motkulturer som ikke følte at hovedstrømmen var et naturlig tilholdssted.

I debattene om norskhet, holdt i stadig mer hvinende fistel, må det tenkes langs flere spor. Det er viktig å erkjenne at solidaritet alltid utfordres av det mangfoldige. Et liberalt demokrati bygger på at man føler omsorg for fremmede; toleranse for at regler og lover også skal ta hensyn til dem vi er uenige med og aksept for at skattepenger går til å hjelpe folk som er i en annen situasjon enn oss selv. Følelsen av at vi, til tross for at vi lever i forskjellige omstendigheter, er en del av den samme historien og deler noen av de samme referansene, har en rolle å spille når denne omsorgen skal opprettholdes.

Men enda viktigere er det å være klar over at ingen har bare én identitet, og at den nasjonale tilhørigheten bare er ett aspekt ved en person. Du er også knyttet til en familie, en landsdel, en profesjon, kanskje en supporterklubb eller en kunstform som har tyngdepunktet et helt annet sted enn i Nordvest-Europa, kanskje venner eller vertsfamilier eller slekt i andre land. Alle er sammensatte. Du kan sløve foran sølvguttenes sang fordi det er en familietradisjon, følge pasjonert med på «Game of Thrones», og delta i dyptgående nettdiskusjoner om et fransk band som har seksti fans i Norge. Det nye, fragmenterte mediebildet lar deg være alt du er på en måte som ikke var mulig tidligere. Det er betegnende at det er mange som bekymrer seg for norsk kulturarv, men få som ønsker seg monopoltiden tilbake. Når det kommer til stykket er det vanskelig å gi slipp på en del av seg selv. I en moderne verden er det få som vil gi fra seg friheten for å bli likere de andre.

Videre er det også forskning som tyder på at fellesarenaene ikke forvitrer og forsvinner – men at de inngår i et lappeteppe der det mer spesifikke blander seg med det allmenne og det internasjonale med det nasjonale. «Skam» kan fremdeles lykkes med å bli et nasjonalt samtaletema; «Julekongen» og «Snøfall» har inspirert en generasjon av norske småbarn. Det er mer krevende for et program eller en historie å havne på alles lepper enn før; men det er kanskje ikke så urimelig, etter flere tiår der det kanskje var litt for lett. Selv om «Paul Temple og Gregorymysteriet» etter alt å dømme virkelig var ulidelig spennende.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook