Bortenfor skyene - eller var det tåka?

Du verden som det hagler med store navn i «Bortenfor skyene», fra de berømte regissørene til John Malkovich, til og med Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau i to miniroller. Men hva i huleste driver de med?

Antakelig er det usannsynlig dypt, det som utspiller seg på lerretet. Eller vi har å gjøre med pretensiøst tøv. Det er ikke godt å si.

Personlig får jeg ingenting ut av denne filmen.

Her har vi en rammefortelling, der Regissøren (Malkovich) i de innledende runder vender hjem for å finne stoff til fire kjærlighetshistorier han skal lage. Han forteller oss at han ikke er noen filosof og er sterkt knyttet til bilder.

Det skulle for så vidt bare mangle. Denne bakgrunnen står Wenders ansvarlig for. Hvorpå vi får se de påtenkte fortellingene i regi av Antonioni.

I tre av dem agerer ganske unge mennesker.

Filosoferer

Ett par (Kim Rossi-Stuart og Inés Sastre) er forelsket i årevis uten å få foretatt seg noen verdens ting, mens de avleverer høyttravende bemerkninger om for eksempel betydningen av ord.

I en annen opptrer et pikebarn som har knivstukket faren sin tolv ganger, og det er her Regissøren filosoferer litt over forskjellen på tolv og fire.

Ung konversasjon

Du serveres et ektepar med utroskapsproblemer og et par som formålsløst går etter hverandre i regn.

Vi ser skuespillere som Sophie Marceau og Iréne Jacob, Mastroianni og Moreau dukke umotivert opp og forsvinne - og hva så?

Noen av personene er strengt tatt for unge til den type «elevert» konversasjon de er satt til å framføre, og ser ut som de heller burde ta seg en tur på diskotek.

Tilhengere av de navngjetne regissørene bør vel få med seg tingene. For øvrig deltar en riktig dekorativ italiensk by.