Anmeldelse: Vetle Lid Larssen, «Lucias siste reise»

Bortimot genial

Denne boka, en syttenhundre år lang reise etter Sankta Lucia, er så frodig og generøs at den rett og slett bare må leses.

HELGENSPREKKER: I Vetle Lid Larssens versjon av Lucia er hun ingen heroisk troende martyr, heller ei følsom, generøs, sta og vettskremt ungjente. Foto: Nina Hansen
HELGENSPREKKER: I Vetle Lid Larssens versjon av Lucia er hun ingen heroisk troende martyr, heller ei følsom, generøs, sta og vettskremt ungjente. Foto: Nina Hansen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Lucias siste reise»

Vetle Lid Larssen

Roman

Forlag: Strawberry Publishing
Utgivelsesår: 2021

«En frodig og generøs fortelling om Sankta Lucias skjebne.»
Se alle anmeldelser

Den eneste folkelige helgendyrkelsen vi protestantiske nordboere bedriver, er feiringen av Sankta Lucia 13. desember. En sjekk på Wikipedia forteller at sicilianske Lucia (283-304) var en ung, rik, kristen martyr, som ble drept under kristenforfølgelsene under keiser Diokletian. Hun skal ha viet sin jomfrudom til Gud, nektet å gifte seg med en hedning, og fordelte sin medgift blant de fattige. Hennes relikvier ligger nå i San Geremia-kirken i Venezia.

En av de mange legendene om henne, forteller at hun ble dømt til et seks ukers opphold i et bordell, men beholdt sin jomfrudom fordi hun skal ha gjort seg så tung at 1000 menn ikke klarte å rikke henne.

Vetle Lid Larssen har en langt mer verdslig, brutal og kanskje også sannsynlig versjon av hennes liv i den historiske romanen «Lucias siste reise». Der møter vi Lucia som fjortenåring. På en reise til Roma oppsøker hun en av de forbudte små kristne menighetene, og blir troende. Hun nekter å gifte seg med sin usympatiske rike beiler, og dømmes til bordell der hun første natt blir voldtatt av sytten menn, deriblant den forsmådde brudgommen. Hun blir deretter halshugget.

I Lid Larssens versjon er hun ingen heroisk sterkt troende martyr, heller ei følsom, generøs, sta og vettskremt ungjente. Hennes legeme blir lagt i en av Sicilias tørre vannreservoarer, og det er der Lid Larssens historie egentlig begynner.

Røverroman

For mer enn en historie om Lucia, er dette en imponerende innsiktsfull, faktatung, sødmefylt, grotesk, og til tider tragikomisk fortelling om Lucias levninger og mulige ferd gjennom ett tusen sjuhundre dramatiske år. Den over sekshundre siders lange røverromanen er fordelt på elleve beretninger, som er bygget på historiske kilder, legender, ekspertintervjuer og forfatterens egen fantasi.

Her er vi med når muslimene inntar Sicilia i 878, og når vikingene Halldor og Harald Hardråde to hundre år seinere sleper med seg Lucias tunge kiste og pergamentskjøre legeme fra Siracusa til Konstantinopel. Vi er med på abbed Martin av Pairis’ lite heroiske korstog til Konstantinopel i 1205 der kristne slaktet kristne, når jøden Noam Bég redder Lucia fra Napoleons herjinger i Venezia, og da den unge mureren Anna beskytter henne fra bombene i 1945.

Selve romanen starter og avsluttes i Lucias fødeby Siracusa i 2004, der Lid Larssen møter sin datter Emilie som han ikke har sett på noen år. Nettopp far- og datterforhold går igjen i mange av fortellingene. Min favoritt er historien til Anna Notaras, datter av en av Konstantinopels mektigste menn, som må flykte til Italia da det mektige Bysantinske riket i 1453 må gi tapt for den muslimske flåten og deres hersker Mehmet II, og vier livet til å bygge opp restene av Øst-kirken i vesten. Noen tiår seinere møter vi nonnen Diamante, i en fantastisk historie om et nonnekloster som stjeler Lucias legeme fra en konkurrerende nonneorden.

I 1981 blir Lucia kidnappet på ny. Det vil si, kidnapperne røsker bare med seg kroppen, mens Lucias hode blir igjen i sølvmasken sin i San Geremia - i det som er en spennende krimnovelle i et korrumpert Italia.

Generøs

Ved siden av en imponerende mengde historisk og mentalitetshistorisk stoff, maner Lid Larssen fram typer og stemninger, matskikker, kunst, tro og overtro, lukter og lyder og farger fra de ulike periodene. «Lucias siste reise» blir i tillegg en fortelling om Konstantinopel og seinere Venezias storhet og fall. Vi møter også Dante Alighieri, sett gjennom malariamyggen Linda, som til slutt skal forårsake hans tragiske endelikt.

Men altså. Denne boka er så fyldig og frodig og tettpakket og generøs at det er umulig å yte den rettferdighet i en kort anmeldelse. Du må rett og slett bare lese den selv.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer