Bortkastet tid

Halvveis ute i august, før demokratenes og republikanernes landsmøter, kom Chris Matthews med en improvisert vurdering på MSNBC, og oppsummerte i stor grad den politiske stemningen landet befant seg i: «Jeg har sett dette valget før, jeg tror det var i 1988.»

Han refererte selvsagt til det som skulle ha vært Michael Dukakis’ sikre seier over George H.W. Bush i 1988, og til hvordan et politisk parti, først og fremst demokratene, kan overveldes av sin egen iver etter å gjøres til offer. Men det han sa, vant gjenklang av andre grunner enn bare de bekymringene for Obamas kandidatur som akkurat da begynte å gjøre seg gjeldende.

Det vant gjenklang fordi det som virket påfallende med den lange og lidenskapelige opptakten til dette valget, ikke var hvor annerledes den hadde vært – men nettopp hvor lik den hadde vært tidligere slike perioder.

Vi hadde fortsatt å snakke om hvor annerledes den var, men det var den ikke.

På én og samme morgen i midten av september sto disse frasene på forsiden av The Washington Post: «aksjekursene stuper», «panikk på Wall Street», «mens bankene mister tilliten til hverandre», «en av de heftigste dagene for finansmarkedene noensinne», «enorme finansinstitusjoner i eliteklassen konkurs», «bankene nekter å låne ut», «Russland stenger børsen», «selger i panikk», «fritt fall» og «den største ødeleggelsen av finansiell rikdom verden noensinne har sett».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette var ikke en helt uforutsigbar utvikling.

Minst i noen måneder hadde det vært tydelig at vi levde i et annerledes Amerika, et Amerika som hadde gått fra å føle seg rikt til å føle seg fattig. Mange hadde sett et mandat for politisk endring. Men til syvende og sist hadde man spilt på de samme gamle strengene, det samme gamle språket var brukt. Utsiktene til enhver gitt figur var blitt evaluert, nå som tidligere, ut ifra hans eller hennes «bakgrunn». Hun har «en fantastisk bakgrunn» hadde vi hørt om Condoleezza Rice under høringen i Senatet i 2005. «Alle beundrer bakgrunnen hennes.» «Jeg synes hun er imponerende,» sa senator Joseph R. Biden Jr. om guvernør Sarah Palin for noen uker siden. «Hun har en flott bakgrunn. Hun har en flott familie.»

Også om Biden selv ble det sagt at han hadde «en flott bakgrunn», den som dreide seg om hans første kones og barns dødsfall og at han tok toget fra Washington til Wilmington for å være sammen med barna som overlevde. McCain hadde en «flott bakgrunn», det var alle enige om. Nå som den gang bidro «bakgrunnen» til å «menneskeliggjøre» figuren det dreide seg om, det vil si tone ned hans eller hennes potensial for trøbbel. Condoleezza Rices «bakgrunn», for eksempel, var redusert til at hun «gjorde en utmerket jobb som rektor ved Stanford» (dette ble stadig nevnt, som om alle i Fox News akkurat var ferdig med rektorspesialiseringen) og var «en dyktig konsertpianist».

Nå som den gang ble de samme vanskelige spørsmålene unngått og til slutt gått utenom. Spørsmålet om vårt stadige engasjement i Irak og Afghanistan og de truende engasjementene i hele regionen var blitt redusert til kjekling om hvem som hadde eller ikke hadde «trodd på styrkeøkningen».

Det var satt likhetstegn mellom «tro på styrkeøkningen» og styrkeøkningens «suksess», og i utvidet betydning suksess for hele vårt engasjement i Irak, som om den «suksessen» var et faktum og ikke bare et ønske. Slike tvetydigheter florerte. Den stadig sterkere destabiliseringen av økonomien var allerede åpenbar – i gjennomsnitt forsvant det 81 000 jobber i måneden gjennom hele sommeren – men diskusjonen om hvordan problemet skulle løses, fokuserte fortsatt på slike kjente og kjære ting som reformer innenfor erstatningsansvar. Ordet «reform» dukket stadig opp igjen, men spørsmålet om nøyaktig hvem som skulle reformeres, ble hovedsakelig overlatt til «The View», med Barbara Walters.

De ledende kandidatene presenterte som ventet sine «løsninger for helsevesenet», men ingen av dem tok opp det viktigste problemet, som er de 350 milliarder dollar det koster i året å foreta kutt i den kommersielle forsikringsbransjen, ifølge en studie fra Harvard Medical School. Vi ble forsikret om at Fannie Mae og Freddie Mac hadde havnet i trøbbel ikke på grunn av systematisk deregulering av finansnæringen, at lån ble løst fra enhver plikt til nedbetaling – men fordi Fannie Mae og Freddie Mac var «altfor store og dyre for skattebetalerne,» ifølge Palin (som tydeligvis hadde gått glipp av briefingen der det ble forklart at ingen av selskapene mottok statlig finansiering før det nylig ble nødvendig å redde dem).

Tida ble kastet bort på vanlige måter. Det at Barack Obama var med i valgprosessen, gjorde at vi kunne late som om «rasespørsmålet» hadde fått en lykkelig slutt. Vi trengte ikke å snakke om hvordan spørsmålet om rase er blitt og fortsatt blir brukt til å forverre det virkelige problemet i amerikanernes liv, som er klasse, eller fravær av like muligheter. I stedet kunne vi snakke om hva Barack Obama mente med «leppestift på en gris», og om det høvet seg for ham å dra av sted på ferie «et eller annet eksotisk sted i utlandet». Det aktuelle «eksotiske stedet i utlandet» var selvsagt Hawaii.

Vi kunne krangle om hvorvidt det burde undervises i «intelligent design» på skolene våre som et alternativ til evolusjon, og ignorere det faktum at rangeringen av amerikanske skoler allerede har falt til 21. plass i verden når det gjelder naturvitenskap og 25. plass i verden når det gjelder matematikk. Vi kunne krangle om hvorvidt McCain-kampanjen i tilstrekkelig grad hadde undersøkt sin visepresidentkandidat eller ikke, men uten videre godta kampanjens beskrivelse av disse undersøkelsene som «en inngående prosess» som omfattet et «spørreskjema med sytti spørsmål».

De fleste mennesker i de landene der de fortsatt underviser i matematikk og naturvitenskap, ville ikke se på sytti spørsmål som en spesielt anstrengende oppgave, men dette kunne vi glemme. Hukommelsestap var vår foretrukne tilstand. I det som var blitt vårt nasjonale koma, kunne vi glemme Fannie Mae og Freddie Mac og Bear Stearns og Lehman Brothers og Merrill Lynch og AIG og Washington Mutual og de 81 000 jobbene i måneden og det faktum at nasjonalgjelden hadde nærmet seg 10,6 billioner dollar selv før Henry Paulson og Ben Bernanke nevnte hvor tvingende nødvendig det er å bruke, det vil si låne, 700 milliarder dollar til verdipapirer med sikkerhet i dårlige lån, en manøver som sannsynligvis vil øke gjelden med ytterligere en billion dollar. («Vi må få dette til å gå problemfritt og raskt,» sa Paulson til ABC.)

Vi kunne glemme de 70 prosent av amerikanske åttendeklassinger som nå ikke leser som åttendeklassinger og som aldri vil gjøre det, noe som betyr at de aldri vil kvalifisere seg til å få en av de jobbene vi ikke lenger har. Vi kunne glemme at vi selv framkalte dette koma, ved å gi etter for myndighetene i deres fantasi om absolutt makt, utøvd absolutt. Så generell er denne fantasien nå at vi går mot dette valget uten noen klar oppfatning av hvor bunnen er: Hvilken skade er blitt påført, hvilke allianser er inngått og brutt, hvilke skjulte rev ligger forut. Den vi velger til president, kommer til å finne ut noe av det.

© New York Review of Books, distribuert av The New York Times Syndicate. Norsk enerett for Dagbladet.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen

•Joan Didion har skrevet bøkene «The Year of Magical Thinking» og «We Tell Ourselves Stories in Order to Live: Collected Nonfiction».