HOLOCAUST:  Et grusomt syn møtte de russiske troppene som frigjorde Auswitch-fangene den 27. januar 1945. Her er en gruppe overlevende barn. Foto: AP / NTB Scanpix
HOLOCAUST: Et grusomt syn møtte de russiske troppene som frigjorde Auswitch-fangene den 27. januar 1945. Her er en gruppe overlevende barn. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Bødlenes gjenferd

I dag er det 70 år siden frigjøringen av Auschwitz. Likevel er antisemittismen på frammarsj i Europa. Det er et nederlag som aldri må tåles.

Kommentar

Sommeren 1961 er etset inn i minnet. Jeg var ni år og omgitt av all den ferieidyll som var å finne på Tjøme: Gode venner, krabbefiske i fjæra, uendelige blomsterenger, hopping i høyet, jakt med pil og bue og en gryende interesser for jenter med fletter.

Likevel var det denne sommeren noe nytt, mørkt og skremmende fikk feste i min gryende bevissthet. Radioen, som tyskerne hadde inndratt under krigen, men som min morfar hadde fått tilbake, brakte hver dag nyhetsmeldinger om en rettssak i Tel Aviv, Israel. Under kveldsmåltidene med saft og speilegg fanget jeg opp at stemmen i radioen snakket om saken mot Adolf Eichmann. Sjefsbøddelen som var en av de hovedansvarlige for folkemordets logistikk. Jeg så det harde ansiktet hans i avisene, de mørke øynene, det tynne håret.

Om kvelden, i det lyse kvistværelset, krøp jeg sammen i redd undring. Hva slags ondskap er dette? Hvordan kan noen gjøre slikt mot andre mennesker? Kan Eichmann og sånne som han komme hit, til Norge, til Eiksmarka (der jeg bodde), til Tjøme? De spørsmålene har aldri siden forlatt meg. Og jeg strever med dem ennå, selv om jeg vet uendelig mye mer enn den skremte niåringen i sommernatta ved fjorden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag samles statsledere og veteraner fra holocaust til en minneseremoni i konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz i Polen. Det er 70 år siden Den røde armé rykket inn og frigjorde leiren. Da var det bare rundt 7000 fanger igjen i leiren, mens 100000 ble drevet vestover i en ufattelig brutal dødsmarsj. Det russerne fant i Auschwitz var ikke en leir, men et omfattende kompleks med tre hovedleire og 45 satellittleire. Den industrielle virksomheten var omfattende og historisk helt unik. I Auschwitz III Monowitz produserte det private firmaet IG Farben krigsmateriell. I Auschwitz II Birkenau ble det serieprodusert død ved bruk av giftgassen Zyklon B, historiens første industrielle folkemord.

I alt 1,1 millioner mennesker døde i Auschwitz, og 90 prosent av dem var jøder. Til sammen ble det deportert 767 norske jøder til Auschwitz, og bare 32 av disse overlevde. I dag er bare en av de 32 i live, Samuel Steinmann, som nylig fikk avduket sitt portrett under en høytidelighet i Universitetets gamle festsal.

Da røyken fra krematoriene tok slutt var seks millioner jøder døde, herunder nesten to millioner barn. 70 år etterpå er det ingen som kan si at de ikke vet. Men det er mange som ikke vil lære.

Over hele Europa meldes det om angrep på synagoger, jødiske museer, forretninger og boliger. Terroranslaget i Paris hadde både Charlie Hebdo og det jødiske folk som mål. Allerede i 2013 viste en meningsmåling at en tredel av Europas jøder vurderer å emigrere. I Frankrike og Ungarn lå tallene tett opp under femti prosent. Andre målinger viser at nesten 80 prosent av jødene mener antisemittismen er på frammarsj i deres hjemland.

Denne opplevelsen bekreftes av antisemittismen styrke i Europa. Nesten hver fjerde europeer har en eller annen form for antijødisk holdning. I Norge har rundt 12,5 prosent av befolkningen utpregede fordommer mot jødene, mens nesten hver femte nordmann tror på en slags jødisk, verdensomspennende konspirasjon.

Antisemittismen blir ofte kalt «det lengste hatet». Kildene er flere og de skifter med historien. Hat eller utstøtelse har vært begrunnet med religion, nasjonalisme, rasebiologi, antisionisme, islamisme eller kulturell identitet. To tusen år med aktivt jødehat bekrefter at antisemittismen er all rasismes mor. Den handler om renhet, om skillet mellom dem og oss. Derfor er antisemittismen alltid et angrep på frihetens viktigste forutsetning: Evnen til å tåle at mennesker er forskjellige, har ulik tro og tenker forskjellig.

For ekstremister av alle slag er det viktig å utydeliggjøre holocausts historiske betydning. Det reduserer det jødiske folkets status, erfaring og verdi. Felleserfaringen fra utryddelsen skal fragmenteres, forvises til grupper eller reduseres til personlige tragedier og historier. Holocaust skal bli noe som angår jødenes beretning om seg selv, men ikke oss andre. Påminnelser om folkemordet skal framstå som mas.

Lykkes denne strategien, vil det tjene både høyreekstremismen og den voldelige islamismen. 70 år etter Auschwitz kan vi ikke tillate at en ny og truende antisemittisme får bre seg i Europa. Akkurat her går grensa mellom barbari og sivilisasjon.

Bødlene og deres medhjelpere skal ikke få reise seg fra ruinene de skapte.