BØKER PÅ PALL:  Avgjørelsene om hvilke bøker som tas inn og markedsføres av bokhandlene, tas av stadig færre. Det taper både forlag og lesere på. Foto: Morten Holm / Scanpix
BØKER PÅ PALL: Avgjørelsene om hvilke bøker som tas inn og markedsføres av bokhandlene, tas av stadig færre. Det taper både forlag og lesere på. Foto: Morten Holm / ScanpixVis mer

Bøkenes giftekniver

Bokbransjen trenger flere formidlende stemmer

Kommentar

Det gis ut svært mange bøker i Norge. Det finnes et stort antall lesere over hele landet. Men noe har hendt med måten de møtes på. Stadig færre titler lempes ut på paller til stadig flere.

I våres har sentrale stemmer kremtet og hevet seg for å skape oppmerksomhet rundt konsekvensene av utviklingen i bokbransjen: Av at bokhandlene i større grad har samlet seg i kjeder og blitt en del av forlagene hvis bøker de selger. At bokklubbene har blitt avmektige. At Amazon har stjålet andeler fra norske aktører. At kampen om plassen på avisenes litteraturdekning har hardnet.

Et resultat er at den typen bøker bokklubbene pleide å gjøre til allmennlesning - romaner av anerkjente, etablerte norske forfattere, samt av en og annen ny stjerne - har problemer med å finne sitt publikum. Samtidig kan bøkene som selger på sjanger og leserforventning - krim, eller relasjonsdrevne underholdningsromaner med løkkeskrifttitler, beregnet på et kvinnelig publikum - presses på leserne i store kvantum. Den enkelte bokhandlers rolle som autoritet og litteraturformidler er redusert, mens de viktige avgjørelsene om hva kjedene skal kjøre frem, tas i gåtefulle bokråd sentralt.

I en artikkel i Prosa beskriver Eivind Løvdal Refsnes, informasjonssjef i Spartacus, om hvordan disse avgjørelsene ofte tas før bøkene er ferdigskrevet og er basert på antagelser om hva som vil kunne bli bestselgere. Det er ikke nytt at bøker velges eller vrakes mens de er under skriving. Det er nytt at de som velger, er så få og så dominerende, og at det har så mye mindre å si hva andre formidlere mener om boken etter at den har kommet ut.

Dermed blir det færre kuratorer og kjennere som kan anbefale litteratur videre, basert på sin egen brede lesning og lange erfaring. Og det blir vanskeligere for leseren å orientere seg. Forlagsfolk sukker over at de dyrker frem forfattere de tror kunne blitt en ny Jan Kjærstad, eller Vigdis Hjorth, eller Edvard Hoem, men at distribusjonsleddet ikke lenger er lagt til rette for slike bøker. Og leserne har ingen forutsetning for å vite hva de går glipp av.

Det er ikke rart det er slik det blir når de som styrer markedsplassen får større innflytelse enn før. Da handler det om å minimere risikoen og maksimere utbyttet: Å kjøre frem generelle produkter som er tilgjengelige for svære publikumsskarer, og som minner om det som har slått an før. Da må ansvaret for å bygge opp interessante forfatterskap vike til fordel for hensynet til vekst og effektivisering. Bestselgerisme er ikke galt i seg selv, men ingen tjener på at den tar over.

Det er mulig å se for seg to trykk mot den snevre sentralstyringen: Et opprør nedenfra, fra bokhandlere som vil ha større handlefrihet, eller en politisk styring ovenfra, som stiller større krav til mangfold. Med så mange lesere trengs det flere giftekniver, som kan se hva de lengter etter og sette dem sammen med boken de kan bli lykkelige sammen med.