Bosnia midt i fleisen

«Vakre landsbyer brenner vakkert,» lyder tittelen på denne serbiske filmen. Fest setebeltene. Her kommer tragedien i Bosnia på høygir.

Kunne vi tenke oss at staben i henholdsvis Dagsrevyen og krigskomedien «MASH» sammen slo seg løs på amfetamin og klippet i hop sine filmruller, da kommer vi noe nær en beskrivelse av Srdjan Dragojevics krigsdrama basert på en virkelig hendelse fra 1992. Det er intenst realistisk og like intenst absurd i sin beksvarte humor.

Omringet

Nå blir latteren for en stor del sittende fast i halsen, for regissøren vil uroe oss, og det får han til. Hva han først og fremst formidler er innsikt i hvordan vennskap ble til bittert hat - og et land til en slagmark. I sentrum står en gruppe serbiske soldater, tvunget til å søke ly i en tunnel. De er omringet av muslimske styrker, mangler vann, mat og har ingen mulighet for å slippe unna. Blant dem er Milan (Dragan Bjelogrlic). Utenfor står hans venn fra barndommen med geværet klart, muslimen Halil (Nikola Pejakovic). Filmen hopper fram og tilbake i tid. Den gir glimt fra det som var et varmt vennskap, nærgående skildringer fra beleiringen i tunnelen og fra tida etterpå, med en hardt skadd Milan på sykehus.

Ingen lys

Regissøren tar ikke stilling i selve konflikten. I sin røffe omgang med virkemidlene og brå skift i sin beretning får han fram vanviddet en hel nasjon med ett befant seg i, tilsynelatende til like stort sjokk for de involverte som for utenforstående.

Det er ingen lys i Dragojevics tunnel. Tvert imot presser han troverdigheten i de avsluttende sykehusscenene ved å skru dramaknappen opp til toppnivå - med den effekten at det hele kan virke overspent og unødig påtrengende. Likevel en film som ikke lett slipper taket i deg.