Bot og vegring

BØTER: I 2006/2007 har jeg vært på Ullevål sykehus ved to anledninger: Da min datter kom til verden og da min morfar døde. Begge gangene endte jeg opp med parkeringsbot. Som i de fleste andre tilfeller man hører om, ble ikke klagen tatt til følge.

At pasienter og pårørende føler seg utnyttet av parkeringssystemet på offentlige sykehus er gammelt nytt. Imidlertid synes frustrasjonen rundt de private parkeringsselskapene nå å være så stor at det er nærliggende å snakke om et legitimitetsproblem. Parkeringsselskaper er sikkert gull verdt for eiendomsutviklere, kjøpesentre og hotell. Men når selskap som kun er ute etter å tjene penger gjøres til en del av omsorgsapparatet på et offentlig sykehus, begynner det å bli problematisk.

Parkeringsselskapenes profittjakt kolliderer med folks forestillinger om hva et sykehus skal tilby: Nemlig omsorg for det hele menneske.

Økonomisk tankegang har alltid hatt en tendens til å redusere samfunnet til et slags storindivid. Ved fødsel, død og sykdom står enkeltmennesket i fokus. Ironien består i at når nøden er størst er parkeringsselskapene aldri langt unna.

Nå ligger det i sakens natur at profittmaksimerende selskap som EuroPark og Carpark vil være lite villige til å ta høyde for akuttsituasjonene på et sykehus. Men dermed oppstår det episoder som kan virke direkte krenkende på de besøkende.

Parkeringsselskapene er også i ferd med å feste grepet på landets kommuner. Kommunene, som sykehusene, er offentlige serviceinstitusjoner, og styresmaktene er opptatt av at tjenesteytende virksomhet skal ha tillit i befolkningen. Problemet er at denne tilliten undergraves når det offentlige skyver en hyperaktiv fut med sterke egeninteresser foran seg.

Det er naivt å anta at misnøyen rundt parkeringsbøtene bare skyldes irritasjon over å bli loppet for noen hundrelapper. Irritasjonen kan også være et uttrykk for at folk ikke uten videre finner seg i å bli en del av en produksjonstankegang, særlig ikke i forbindelse med fødsel, sykdom og død. Det er forskjell på det å lage et produkt og det å handle sosialt. Når hovedvekten legges på inntjening, strukturer og dokumenter, er det kanskje på tide å tørke støv av dette skillet.

Selv om de fleste i dag har behov for å distansere seg fra jappetiden, bidrar de offentlige institusjonenes ukritiske bruk av parkeringsselskaper til å skape et innrykk av at ideene fra 80-tallet har blitt en del av grunnlagstenkningen i det norske samfunn. Jappeliberalismens teori for omlegging av organisasjoner, arbeidsordninger og styringsmåter stammer fra bedriftsøkonomien, et fagfelt som mange vil hevde er den svakeste av alle samfunnsvitenskapene. Like fullt introduseres bedøk-tenkingen for stadig nye arenaer. Fraværet av en prinsipiell debatt rundt denne utviklingen, gjør at man av og til fristes til å spørre om dette fagfeltet også er i ferd med å ta over det intellektuelle hegemoniet.