Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Boteros billedmessige bulimi

«Kunsthistorien er historien om å skape skjønnhet,» sier den kolombianske kunstneren Fernando Botero. Fram til nyåret fyller han Moderna Museet i Stockholm med sine malerier, mens en del av hans svulmende skulpturer står oppmarsjert langs promenaden på Strandvägen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I denne lokalkoloritten fins nok visse fellestrekk med måten landsmannen Gabriel Garcma Marquez - som Botero har illustrert - fargelegger fra sin barndoms ensomme egner.

Likevel er det et langt sprang fra aktørenes handlingsmønster innenfor forfatterens grensesprengende fantasi, til malerens manierte betoning av apati og melankoli hos sine skikkelser.

Meksikansk yppighet

I et katalogessay ser Mario Vargas Llosa en grobunn for all den feminine yppigheten hos Botero i den meksikanske filmindustriens produkter fra 30-tallet, som dominerte kinomarkedet i Latin-Amerika. Eller som det heter med peruanerens egne ord: «Alle disse frodige, kvinnelige artistene med høye håroppsatser som sang boleros og danset huarachas med tettsittende kjoler, som framhevet deres svellende bryst og hofter med sikker sans for det vulgære - det var vår ungdoms fryd og gjenstand for vår hete attrå.»

Men Vargas Llosa påpeker også at Boteros kvinner er «mer mødre enn horer». Og identifiserer «et hunkjønn besatt av håpet om en gang å bli mødre eller frustrert over ikke å bli det».

Når det gjelder seksualiteten, dominerer kvinnene over mennene, men på et komisk plan slik som i maleriet «Baderommet». Der står en veldig, naken kvinne med ryggen til foran mannen, som storøyd synes å synke til bunn i badekaret. Selv om Botero hevder å framheve sensualismen gjennom sine oppblåste, overdrevne kvinnekropper, blir denne bulemiske legemskarakteren også et skremmende bilde for mannen. Som også kan iføre seg kvinnens klesdrakt, og henfalle til melankolsk selvspeiling i et maleri fra 1989.

Formelaktig fedme

Det fins et sterkt drag av nostalgi som også preger Boteros forhold til den europeiske kunsthistorien, som han opprinnelig studerte og tilegnet seg sine tekniske ferdigheter fra. Mens hans tidlige dialog med for eksempel Velazquez' dverger og små hoffdamer hadde en fargemessig fortolkende tilnærming, blir de seinere versjonene av forgjengere som Piero della Francesca og Lucas Cranach formelaktig feite.

Forstørringen av volumene i et profilportrett av en renessansefyrste får ingen annen effekt enn det en popkunstner som Roy Lichtenstein oppnådde vis-à-vis Matisse og Picasso - nemlig å sette et stilistisk stempel på forbildet.

Det er jo også gjennom stilen Botero har synliggjort sine bilder i en grad som få andre samtidskunstnere, og det er dette grepet som gjør ham reprodusert og kopiert over en hel verden. Men han faller også for eget grep i sine siste malerier med tema fra terroren i sitt fordums hjemland. Denne utstillingsdelen, som skildrer massakrer, politiovergrep og åtselgribber i ferd med å fortære avkledde lik, blir innholdstomme og uttrykksmessig banale.

Unntaket er det talende kroppsspråket i akvarellen «Gråtende kvinne», men det bildet stammer fra 1949 da den unge Botero var preget av meksikaneren José Clemente Orozcos sosialt innlevende og ekspressive formspråk.

Hele Norges coronakart