SELV OM INNHOLDET i det som skal tilgis har endret seg, kan det se ut som om ritualene knyttet til synd og botsgang har holdt seg i live, dypt forankret i den kristne etikk. Mest slående blir dette demonstrert i den pågående Valla-saken. Ingunn Yssen velger VG som organ for offentliggjøring av sin oppsigelse i LO. Gerd-Liv Valla innkaller til pressekonferanse der hun offentliggjør sitt motanklage mot Yssen. Saken er offentlig, og herfra begynner ritualene, som også kan kalles en moderne mediedramaturgi. I denne dramaturgien skal den som er «avslørt» (synderen), enten avgå raskest mulig, eller gi en troverdig forklaring og eller unnskyldning for de feil som er avdekket. La oss se på de rituelle sidene ved saker av denne typen, og spørre: Hvem forvalter liturgien? Hvem er skriftfortolkerne? Hvilken rolle spiller menigheten? og til slutt; hvilke paralleller finner vi til den klassiske kristne etikk, og det menneskesyn denne hviler på.

INGUNN YSSEN ER krenket og ønsker gjennopprettelse, det er ikke hennes rolle som varsler jeg her ønsker å belyse. Men i det øyeblikket hun går til VG med sin oppsigelse gjør hun også folket (leserne, seerne og lytterne) til vitner og dommere i sin hevn over Gerd-Liv Valla. Nå overtar mediene med egne søk etter nye «avsløringer», og setter seg delvis i folkets sted som dommere og tilgivere.For vel 100 år siden ville kirken ha vært den klageinstansen Yssen måtte ha fremført sin klage til, for hun ønsker jo ikke å bruke rettsapparatet. Klagen ville derfor ha blitt behandlet etter kirkens regler og ritualer, der synderen, hvis botsgangen ble akseptert, fikk tilgivelse, slik at hun på nytt kunne bli gjenopptatt i menigheten. Når avisene spør: Framstår Gerd-Liv Vallas unnskyldning som oppriktig nok til at hun har din tillit som LO-leder (VG) svarer 68 521 nettbrukere, hvorav 85 prosent forkaster «unnskyldningen». Ritualene er identiske, kontekstene og institusjonene som forvalter botsretorikken forskjellige.