Botsgang og ubehag

I det moderne mediesamfunnet har avisene i stor grad overtatt kirkerommets seremonier for den rituelle botsgang, skriver Kjersti Botnedal.

SELV OM INNHOLDET i det som skal tilgis har endret seg, kan det se ut som om ritualene knyttet til synd og botsgang har holdt seg i live, dypt forankret i den kristne etikk. Mest slående blir dette demonstrert i den pågående Valla-saken. Ingunn Yssen velger VG som organ for offentliggjøring av sin oppsigelse i LO. Gerd-Liv Valla innkaller til pressekonferanse der hun offentliggjør sitt motanklage mot Yssen. Saken er offentlig, og herfra begynner ritualene, som også kan kalles en moderne mediedramaturgi. I denne dramaturgien skal den som er «avslørt» (synderen), enten avgå raskest mulig, eller gi en troverdig forklaring og eller unnskyldning for de feil som er avdekket. La oss se på de rituelle sidene ved saker av denne typen, og spørre: Hvem forvalter liturgien? Hvem er skriftfortolkerne? Hvilken rolle spiller menigheten? og til slutt; hvilke paralleller finner vi til den klassiske kristne etikk, og det menneskesyn denne hviler på.

INGUNN YSSEN ER krenket og ønsker gjennopprettelse, det er ikke hennes rolle som varsler jeg her ønsker å belyse. Men i det øyeblikket hun går til VG med sin oppsigelse gjør hun også folket (leserne, seerne og lytterne) til vitner og dommere i sin hevn over Gerd-Liv Valla. Nå overtar mediene med egne søk etter nye «avsløringer», og setter seg delvis i folkets sted som dommere og tilgivere.For vel 100 år siden ville kirken ha vært den klageinstansen Yssen måtte ha fremført sin klage til, for hun ønsker jo ikke å bruke rettsapparatet. Klagen ville derfor ha blitt behandlet etter kirkens regler og ritualer, der synderen, hvis botsgangen ble akseptert, fikk tilgivelse, slik at hun på nytt kunne bli gjenopptatt i menigheten. Når avisene spør: Framstår Gerd-Liv Vallas unnskyldning som oppriktig nok til at hun har din tillit som LO-leder (VG) svarer 68 521 nettbrukere, hvorav 85 prosent forkaster «unnskyldningen». Ritualene er identiske, kontekstene og institusjonene som forvalter botsretorikken forskjellige.

ET BETIMELIG spørsmål blir om «vi» har mulighet til å reservere oss som menighet og dermed dommere og tilgivere over de personer som nå skal gjøre avbikt. Posisjonen jeg som seer og leser tildeles, kjennes ubehagelig og jeg misliker sterkt de ritualene jeg nå vet skal komme. I den kristne etikk er vi alle født syndere, og vi kan alle på nytt bli innlemmet i idealsamfunnet (paradiset) og få evig liv om vi lar oss døpe og underkaster oss Jesu lære. Kun guden kan leve syndefritt, altså blir det vesentlig hvordan mennesket skal få sin tilgivelse.Medierådgivere og professorer i kommunikasjon, strategi og ledelse lever av å sitte på sidelinjen som vår tids ritualforvaltere og skriftfortolkere. I tilfellet Valla er dommen at unnskyldningen kom for seint, og når den først kom hadde hun et godt nok kroppsspråk, men ordene hun anvendte i sin unnskyldning ble forkastet. I det moderne mediesamfunnet har avisene overtatt kirkens talerstol som almennkringkaster av vedtak, nyheter og forordninger, og til en stor grad også kirkerommets seremonier for den rituelle botsgang. Før eksisterte det et alment krav om oppmøteplikt i kirken, som også ga kirkens talerstol myndighet til å snakke på vegne av «alle», slik mediene i dag forvalter informasjon og gjør seg til talerør for samtlige samfunnsmedlemmer (i almennhetens interesse). Skriften er i dagens samfunn erstattet med gjeldende etikk og moral, og skriftfortolkerne er professorer i organisasjonsteori, kommunikasjon, ledelse og psykologi, samt diverse medierådgivere.

RITUALET I EN tilgivelsessak følger bestemte handlinger, der vi som tilgivere tever etter stadig mer blod, helt til synderen enten er død, eller knapt kan kalles et menneske når det hele er over. En kvinne blir tatt i å synde, fordi hun forbrøt seg enten mot den almenne moral og eller kristen etikk. Seksualitet og dermed ugifte gravide kvinner var oftest gjenstand for kirkelige botsritualer. Første bud var at hun skulle erkjenne sin synd og skrifte til presten og gjerne også til menigheten. I noen praksiser måtte hun gjennom en hel gudstjeneste sitte foran menigheten på en hvit stol, slik at menigheten kunne bedømme om hennes kroppsspråk og ansikt viste den rette anger, for hensikten ved den offentlige botsgangen er nettopp angeren. Viste hun seg ikke tilstrekkelig angrende, slik datiden tolket kropp og språk, ble hun heller ikke tilgitt, og dermed heller ikke gjenopptatt i menigheten. Når avisene i dag spør om Vallas unnskyldning var god nok, er det egentlige spørsmålet i hvilken grad har hun vist den rette anger, i det angerspråket samtiden gjenkjenner som tilstrekkelig nedbøyet. Jan Svennevig, professor i kommunikasjon ved Handelshøyskolen BI, slår i Aftenposten fast at unnskyldningen til Gerd-Liv Valla ikke kan kalles en unnskyldning. Ordet unnskyld er riktignok brukt, men det «smaker dårlig», slår professoren fast. Ritualet for botsgangen er med andre ord underkjent, og nåden uteblir. Andre kommentatorer hevder at kroppsspråket var godt nok, men ordene feil. I Austrheim kirke kan enhver som går til messe lese følgende innskrift: «I det Høie og Hellige bor jeg og hos den som er sønderknust og nedbøiet i Ånden.» Autoriteten Gud gir den etiske forordningen, som fortolkes av presteskapet, og man kan spørre seg hvem som i dag er guden. Retorikk-professorer som Svennevig og medierådgivere som Hans Geelmuyden lever av å rådgi klienter nettopp om ordbruk og kroppsspråk, og kvalifiserer godt som det moderne presteskap, eller vår tids skriftfortolkere og dermed også ritualenes overvåkere. Hvem som er gud er litt mer usikkert, om det nå ikke er den samme kristne guden som spiller i kulissene, og setter de etiske standardene for synd og tilgivelse.

AT GERD-LIV VALLA har gjort det vanskelig for seg er det liten tvil om. Men å bli inkludert som klakør i den menigheten som skal tilgi henne, skulle jeg ønske det fantes reservasjonsmuligheter mot. Jeg misliker ritualene, og jeg tror heller ikke at menneskesynet som ligger til grunn er noen særlig god garantist for at maktpersoner ikke begår nye overgrep. Det tankevekkende i denne saken er at organisasjonen LO, med alle sine medarbeidere, har visst om Yssen-saken i flere år, uten å gripe inn. I det «vi» som nå skal tilgi Gerd-Liv Valla, finnes det sannsynligvis også et «under-vi» som helt til i forrige uke har gitt henne den legitimitet hun har hatt som LO-leder. En sak er å felle ulike despoter, og toe sine hender i kjente seremonier. En annen sak er ansvaret enkeltindividet har hatt for å holde despoten i live. Det er mange som har kjent til Gerd-Liv Vallas lederstil, og det er mange som har kjent til hennes behandling av Ingunn Yssen. Spørsmålet blir: hvilke ritualer har vi for disse ja-menneskenes botsgang? Sannsynligvis ingen. De var jo bare ledd i maskineriet. Nå som klakører i ja-menighetens tilgivelsesrituale.