Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bøttevis med dramatikk

Jussi Adler-Olsens siste krimroman kommer til å bli en forrykende filmthriller, etter at alle de løse trådene er klippet bort.

POPULÆR: Jussi Adler-Olsen er blant Danmarks mestselgende krimforfattere. Foto: Jacques Hvistendahl
POPULÆR: Jussi Adler-Olsen er blant Danmarks mestselgende krimforfattere. Foto: Jacques Hvistendahl Vis mer

IS-terror i tyske storbyer, båtflyktningers grusomme skjebne og en livsfarlig gutteromsterrorist. Jussi Adler-Olsen er helt uten måtehold når han snekrer sammen en kriminalhistorie. Men når du først har vent deg til hans voldsomme overdrivelser, mange sidesprang og nær sagt barokke billedspråk blir dette etter hvert ganske oppslukende.

«Offer 2117» er bok nummer åtte i serien på ti om antihelten Carl Mørch og hans avdeling Q. I forrige bok, «Selfies», tok Adler-Olsen blant annet for seg Roses dramatiske fortid og årsaken til hennes sammenbrudd. Nå er det den gåtefulle Assads tur.

Han besøker Rose, som fremdeles er psykisk nedbrutt og har stengt seg inne i leiligheten der hun har klistret veggene fulle av avisutklipp over verdens ondskap. Assad blir sjokkskadd da han ser et bilde av en eldre avdød kvinne fra en strand på Kypros. Hun er, som tittelen sier, båtflyktningoffer 2117 det året. Bak henne står to vettskremte kvinner. Bildet av de to gjør Assad helt desperat, og Rose klarer å lokke ut av ham hans virkelige identitet og fortid. Den er så grusom og dramatisk at det kunne holdt for en egen bok.

Smører tjukt på

Uten å røpe for mye har den forbindelser til Irak, etterretning og tortur, og den livsfarlige og tvers gjennom onde terroristen Ghaalib, som har kommet seg til Europa sammen med båtflyktningene. Han er drevet av et fanatisk hat, ikke bare mot vesten, men mot Assad – som engang vansiret ansiktet hans. Nå er han avbildet ved siden av de to kvinnene.

Det kan være krevende å følge Adler-Olsen, som alltid bygger opp sine kriminalromaner med mange skjebner som etterhvert flettes sammen. Parallelt med avdeling Q, møter vi den lutfattige spanske journalisten Joan. Han er på jakt etter en god båtflyktninghistorie, og tar et bilde av den avdøde kvinnen på stranden. Hun viser seg å være drept, og den sløve Joan får i oppdrag å finne ut hvorfor. Det skal koste ham dyrt. Også her smører Adler-Olsen tjukt på. Eksempelvis når vi nærmest i en bisetning får vite at hele Joans familie har begått selvmord, uten at det følges opp på noe vis.

Dramatiske skjebner

Som om ikke det var nok, møter vi en tredje ekstrem skjebne i denne boka. Unggutten Aleksander sitter i selvpålagt eksil på gutterommet i København. Han har isolert seg helt, hater sine foreldre og er kun oppslukt av én ting: Et voldelig nettspill. Også han kommer over fotoet av den døde kvinnen på Kypros, og med en litt skakk logikk skal han hedre henne gjennom å begå grusomme handlinger. Jakten på ham blir et slags sideplott. Legg til at Adler-Olsen har krydret historien med en rekke andre mer eller mindre dramatiske hendelser. Den firkantede sjefen Lars-Bjørn dør brått. Hans bror tar livet sitt, og Carls gamle kollega Hardy drar til Sveits i håp om en operasjon som kan få liv i den lamme kroppen hans. Alt dette blir hengende litt i løse lufta etter hvert som plottet strammer seg til.

Overdriver

Jussi Adler-Olsen er en av dansk kriminallitteraturs mestselgende forfattere, etter at han i 2006 slo gjennom med serien om avdeling Q. Før det prøvde han seg på noen hårreisende dårlige internasjonale thrillere. Fire av bøkene om avdeling Q er filmatisert; «Kvinnen i buret», «Fasandreperne», «Flaskepost fra P» og «Journal 64». Adler-Olsen sammenliknes ofte med Jo Nesbø, selv om Nesbø nok er langt mer internasjonalt kjent enn sin danske kollega. Men de har det til felles at de i takt med suksessen synes å overdrive mer og mer, og med det står i fare for å skrive krim som nærmer seg karikaturer.

I tillegg er Adler-Olsens språk av det voldsomme slaget; slurvete og svulstig, med de mest malplasserte bilder. «Carls overkropp fløy en halv meter bakover.» «Innvendig ristet han på hodet». «en gjeng brekende sauer danset etter Ghaalibs pipe», mens Frankfurt er en by der «mengden av virksomheter tilsa full spiker over hele fjøla tjuefire sju.» Så ille er det at jeg får vondt av den solide oversetteren Erik Krogstad, som helt sikkert er tro mot originalen når også han tilsynelatende slurver i vei.

Humoristisk sjarm

Men så er det altså noe som skjer når en leser seg varm på Adler-Olsen. Han har en slags humoristisk sjarm, og etterhvert vender en seg til det merkelige språket. Han klarer også mesterstykket å samle noen av trådene til et plott som både er snedig og spennende. Sluttscenen er direkte nervepirrende, og ikke minst svært filmatisk.

Det er kanskje der Adler-Olsen har sin største styrke, og som forhåpentlig gjør at «Offer 2117» også blir å se på lerretet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det blir en forrykende god thriller, forutsatt at en skreller bort alle de løse trådene Adler-Olsen etterlater seg.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media