HAM DE GRÅT FOR: Mange av de som elsket David Bowie, gjorde det på grunn av den frigjørende og omkalfatrende effekten han hadde på deres eget liv. Mye av sorgen for ham, var knyttet til dype og ekte følelser. Foto: Scanpix.
HAM DE GRÅT FOR: Mange av de som elsket David Bowie, gjorde det på grunn av den frigjørende og omkalfatrende effekten han hadde på deres eget liv. Mye av sorgen for ham, var knyttet til dype og ekte følelser. Foto: Scanpix.Vis mer

Bowie, bevegeren

Hvorfor strømmer tårene for David Bowie?

Kommentar

Det var bestandig mye av David Bowie og det var bestanding mange av ham. Etter at rockelegenden døde sist helg, og noe som lignet en klodesorg mer enn en landesorg, var det dem som mente det ble rent for mye. Mimír Kristjansson spurte om hvordan avisene kunne sette av et tosifret sidetall og kalle Bowie for et av de siste tiårenes sterkeste frihetssymbolene når Nelson Mandela og Martin Luther King tilhørte den samme perioden. Harald Birkevold i Stavanger Aftenblad mente følelsesbølgen i stor grad skyldes at Bowies storhetstid sammenfalt med tilsvarende til mannlige journalister i femtiårene.

Men det politiske og det kulturelle kan ikke helt sammenlignes på denne måten. De virker på så forskjellige måter, de er ikke konkurrenter, men parallelløp. Å si at Bowie er den største, er ikke å si at Martin Luther King jr. ikke er det. En dekning av Bowies død ville vært forkjært uten at de sterke følelsene var med, for vi er på følelsenes felt: Musikkens og popkulturens evne til å utvide og henføre, sprenge opp nye rom, og vise hva det er mulig å si og være.

Det er mange som har endret syn på seg selv og sine egne særere sider nettopp på grunn av David Bowie, og hans evne til å gjøre seg selv og sin egen whimsy til omdreiningspunkt; til å ta det marginale og utskjelte og idiosynkratiske og gåtefulle og gjøre det til noe alle ville være. Det androgyne, en egenskap nok av guttejenter og jentegutter har blitt mobbet for, ble i hans skikkelse noe fortryllende, noe som ga ham et overtak: Han kunne antagelig plassere de andre, men de kunne ikke plassere ham. I et landskap av båser og tabuer skal man ikke undervurdere betydningen av den karismatiske pioneren som liksom ler av tanken på at det skulle finnes noe fat han ikke skal kunne forsyne seg fra, og får verden til å logre ved å gjøre det.

Derfor er ikke følelsesuttrykkene nødvendigvis sentimentale selv om de er sterke og tallrike. «Sentimentalt» brukes om noe manipulert og disproporsjonalt, følelser som villeder, som virker i overkant heftige når man ser på hva som lokker dem frem og som er fort glemt.

Det kan helt klart være noe litt klamt over showet som setter i gang når berømtheter dør. En del av det kan virke som om det mest er drevet frem av et ønske om å være med i følelsesfellesskapet som oppstår i sosiale medier, i den varme kokongen med høy luftfuktighet og billig inngangsbillett, som ikke koster mer enn en høyidelig statusoppdatering. Men spesielt i tilfellet Bowie er nok følelsene som kommer til uttrykk så ekte og så dype, så nært forbundet med fansens identitet og personlige historie, at en mer distansert tone ville virke malplassert. Kanskje til og med litt ufølsom.

Det ubrytelige emosjonelle båndet som iblant veves mellom popstjerner og et flere generasjoners publikum, er forskjellige fra artist til artist. Sist gang verden følte mye og samtidig i forbindelse med en artistbortgang, var da Michael Jackson døde. De to hendelsene virker mer forskjellige en like. Michael Jackson syntes å være elsket på tross av mye, Bowie på grunn av mye; i Jackson syntes det å være knyttet til sårbarheten i ham selv, i Bowie delvis evnen til å tale til sårbarheten i andre, i å stå så rakrygget i en type originalitet få andre ville våget. Men det ubestridte talentet hadde de begge, og noe unikt som gjorde at de på hver sitt vis virket intenst uerstattelige.

I et intervju fra 2002 snakker David Bowie om tiden som Ziggy Stardust. Der beskriver han sine skiftende roller som fulle av ironi og drevet frem av rastløshet. Det distanserte skaper nærhet, det flytige vekker varig hengivenhet. Kanskje var det en mystikk i nettopp rastløsheten, som gjorde at han ble en skikkelse det var mulig å projisere mange ting inn i. At nettopp det konstruerte ga følelsen av at det var mulig å skape seg selv. Det er slikt som gjør at de som syntes det ble for mye denne gang, antagelig bare må stålsette seg. Det kommer til å bli mye mer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook