Bowie med ny modenhet og glimt av gammel storhet

Vi har hørt «The Next Day».

Det kan ikke være lett å drive plateselskap i disse dager. Samme dag som David Bowies norske selskap arrangerer en eksklusiv avspilling av hans nye album for pressen, med innlagt quiz og fagpanel, slipper noen oppe i systemet hele plata for gratis strømming på iTunes. Akk, ja.

At ikonet Bowie er tilbake, i mer enn en betydning av ordet, vet du allerede når du ser omslagskunsten til «The Next Day».

Designeren Jonatahan Barnbrook har gjort kunst med stor K av det ikoniske coveret til «Heroes», ved simpelthen å lime et hvitt kvadrat med tittlen i svart over Bowies ansikt. Frekt og inspirert gjort, samtidig som det nok er en invitasjon til å overtolke og overdimensjonere albumets retrospektive dimensjon.

Den fikk man i fleisen med førstesingelen «Where Are We Now», en melankolsk og bittersøt midtempolåt der Bowie sammenlikner sitt Berlin fra årene han skapte den uslåelige trilogien «Low», «Heroes», og «Lodger», med Berlin etter murens fall. Musikalsk var det snakk om velprøvde og ganske konvensjonelle rockballade-virkemidler, og et refreng med det patenterte Bowie-løftet. Selv falt jeg ganske hardt for den låta, andre var ikke like begeistret. A man lost in time ... Just walking the dead, sang Bowie, og man ante den eldre, klokere mannens ettertanke. 

Og så var det noe med stemmen: En ny sårbarhet, en ny tekstur, som skilte seg markant fra en del av hans mer teatralske og affekterte vokale virkemidler.

Nå er ikke autensitet og jordnærhet nødvendigvis det man ser etter i Bowie, men det var likevel interessant, og rørende, på et vis. Den selvbiografiske tematikken videreføres jo åpenbart også i låta og videoen «The Stars (Are Out Tonight)», som du kan se i videospilleren over.

I motsetning til tidligere Bowie-utgivelser fra 2000-tallet, har «The Next Day» skapt en umiddelbar og ganske kraftig knitring i eteren. Referansene til Berlin-årene på åpningssinglen, Bowies gamle makker Tony Visconti tilbake i produsentstolen: Kunne man våge å håpe på et virkelig klassisk Bowie-album i 2013, på et tidspunkt de fleste regnet mannen som pensjonert etter hjertesykdom og langvarig fravær fra offentligheten?

Dessverre er det sjelden slik det funker. Heldigvis, må vi vel nesten si, på nåtidsmusikkens vegne.

Begivenheten er udiskutabel, men kanskje like mye medial som musikalsk. Mer enn noe annet, er det kanskje fenomenet Bowie som er «tilbake».

Forventningsnivået som er skapt nå tvinger likevel fram en sammenlikning av artisten Bowie anno 2013 med Bowie fra den definitive gullalderen, som var og forblir tiåret fra «Hunky Dory» i 1971 til «Scary Monsters (and Super Creeps)» i 1980. Det er mer enn tredve år siden.

«The Next Day» er likevel en plate jeg vil tro vil har en viss appell til nettopp dem som mener «Scary Monsters» var det siste virkelig gode Bowie gjorde, kanskje også til «Lodger»-afficinados.

Fellesnevneren er energisk, kantete og poppete rock'n'roll, med et touch av hvit soul.

Bowie med ny modenhet og glimt av gammel storhet

Det sparker i gang med det kjappe og hissige tittelkuttet, med skarpe gitarer og faseforskjøvet vokal. Here I am, not quite dying, synger Bowie, og understreker igjen temaet fra førstesingelen. Låta er som noe fra «Lodger», temmelig sikkert lagt først som et signal fra Bowie om at han ikke er blitt helt bløt på sine gamle dager.

Så åpner det seg med «Dirty Boys», pur thin white duke-æra soulpop.

«The Stars Are Out Tonight» er en rullende, energisk og smittende poplåt med soulkor og handclaps. «Love Is Lost» er hypnotiserende midtemporock på vei mot mot et klimaks som aldri kommer, drevet av stakkato synthbass og forvrengt bluesgitar. 

Sistenevnte får meg til å savne Robert Fripps genialitet. Jeg mangler detaljinformasjon, men ser ikke bort fra at gitaren er signert Earl Slick.  Kjernetroppene på plata er ellers Bowies nærmeste samarbeidspartnere de siste åra, med bassist Gail Ann Dorsey, trommeslager Zachary Alford og gitarist Gerry Leonard.

Det borger for solid, spretten rock'n'roll, men ikke nødvendigvis for kunst.

«The Next Day» teller 14 låter, de fleste relativt korte og konsise. Med unntak av noen buljongspor på midten er låtmaterialet solid, med en klar opptur igjen mot slutten med balladene «You Feel So Lonely You Could Die» og den herlig melodramatiske «Heat» 

Men alt i alt mangler de virkelig store øyeblikkene, de som med naturlig autoritet plasserer seg i den øvre delen av Bowies kanon.

Man skal som sagt ikke overdimensjonere platas retrospektive dimensjon, men over alt er det små, subtile referanser til tidligere tider. De modulerte synthklangene over kassegitar på «Heat» sender deg rett til «Space Oddity». Andre ganger ligger referansene bare i trommene, som når åpningsslagene på «Dancing Out In Space» er løftet nesten rett ut av «Modern Love» fra «Let's Dance», eller «You Feel So Lonely You Could Die» slutter med den synkoperte trommefiguren fra «Five Years», åpningskuttet på «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars».

Bowie synger nok ikke helt som i glansdagene, noe mengden prosessert vokal også er en indikasjon på. Men han er fortsatt en fabelaktig vokalist, med sin helt unike signatur, og, som sagt; med en ny, mer menneskelig croooneridentitet.

Så hvordan karaktersetter man et Bowie-album i 2013? Målt opp mot Bowies gyldne tiår er «The Next Day» strengt tatt ikke mer enn en sterk treer. Et album som «Heathen» fikk også fortjent skryt da det kom, men hvor ofte tar man det egentlig fram? Vurdert opp mot mannens produksjon post «Let's Dance», er «The Next Day» en sterk femmer. Hørt opp mot hans samlede produksjon, eller for den saks skyld mot nåtidas beste pop og rock, kanskje en sterk firer. Vi lander der, selv om jeg kjenner fristelsen til å dra lenger opp.

Kanskje er det rett og slett den gode følelsen av å ha Bowie tilbake på øret og i rimelig godt slag, omtrent som å finne fram et par gamle, håndsydde, patinerte engelske boots og oppdage at de fortsatt ser tidløst bra ut og sitter godt på foten.

Du kan høre «The Next Day» i iTunes her