Boyms beste - ikke det verste

Direktør Per Boym står i en særstilling, etter som han alene kan disponere 20 prosent av innkjøpsbudsjettet og dessuten står bak utvalget til utstillingen.

«Museets oppgave er ved ervervelse, bevaring, vitenskapelig bearbeidelse og utstilling/formidling, å gi et representativt oversyn over de vesentlige strømninger i norsk samtidskunst. I den grad denne oppgaven tillater og krever det skal museet likeledes erverve utenlandsk samtidskunst.»

  • Slik lyder den departementale definisjonen av målsettingen bak Museet for samtidskunst. Men det er institusjonens faglige stab som står ansvarlig for å etterleve ambisjonene, og utforme sitt bilde av det som skjer i kunstlandskapet innenfor disse rammene. Når museet i dag åpner utstillingen «Å bygge en samling», tar den utgangspunkt i de 479 verk av 162 kunstnere som er tilkommet de fire siste åra, og som minst tre av innkjøpskomiteens fem faste/varamedlemmer har ervervet eller akseptert som gave i denne perioden.
  • Likevel står direktør Per Boym i en særstilling, etter som han alene kan disponere 20 prosent av innkjøpsbudsjettet og dessuten står bak utvalget til utstillingen. Boyms preferanser for kunstnere innenfor foto, film og land-art blir tydelig markert, og her dreier det seg delvis om formidling av verker via andre medier. Når dokumentasjon hever seg opp på et så suggestivt visuelt nivå som i Gianfranco Gorgonis fotoserie av Robert Smithsons svære «Spiral-molo» fra 1970 og kunstnerens egen film av samme - og i dag forsvunne - «monument», er det ikke vanskelig å bifalle innkjøpet. Like fortjenstfull er ervervelsen av Johan Grimonprez filmatiske collage over flykapringer i «Dial History».
  • Norsk kunst må sees i internasjonal sammenheng, og det gjelder selvsagt for en museumssamling. Likevel preges perspektivet fra Bankplassen av samme eurosentrisme som ellers i vestens kunstliv, hvor alt utenfor Vest-Europa og USA er nesten helt hvite flekker på kartet. Unntaket med installasjonen av ukrainske Ilja Kabakov kunne godt hatt et latinamerikansk motstykke i for eksempel Luis Benedit fra Argentina eller brasilianske Cildo Meireles. I stedet for enda en minimalistisk Sol LeWitt eller atter en gang et Arte Povera-verk.
  • Kritikken mot museets desavuering av kvinnelige kunstnere framgår ikke bare av tallenes tale, men like mye gjennom fraværet av markante navn fra 90-tallets kunstscene. Inghild Karlsen fins forbilledlig på plass, men hvor er selve frontfiguren, Louise Bourgeois?