Braanen og nasjonen

KLASSEKAMPENS redaktør Bjørgulv Braanen (Dagbladet 7.juli) avslører seg i sitt forsvar mot minoritetsforsker Randi Gressgårds betimelige påpekning (2. juli). Hennes poeng er at Braanen i sin iver etter å bevare velferdsstaten og folkestyret - slik han selv ser det - mot polske rørleggere og «misforstått antirasisme», havner i seng med det som burde være venstresidens nasjonalistiske motstandere. Jeg deler ikke bekymringen over at HonestThinking boltrer seg i Klassekampens spalter. Når trollet kommer ut i solen sprekker det. Men Braanens holdning har kommet til uttrykk ofte i det siste. Han fremmer utvilsomt en forståelse av folkestyret som er basert på nasjonal identitet (etnos) snarere enn på et politisk fellesskap (demos), og at han forstår den folkelige fremmedfrykten så godt at man kan mistenke ham for å forsvare den. Avisens euforiske mottagelse av boken «Gode formål - gale følger», er et godt eksempel. Braanen var sermonimester sammen med Jon Hustad og feiret frykten for et flerkulturelt Norge. Men dette er også synlig i linjen som trekkes mellom 1905 og dagens norske EU-nei og feiringen av det franske nei til grunnloven, som blir tatt til inntekt for et folkelig opprør mot en «kosmopolitisk elite» med sitt «nyliberale» EU-prosjekt.Men i dag kan ikke det nasjonale fellesskapet være rammen for demokratiet. Skal vi makte det flerkulturelle samfunns utfordringer må vi motstå fristelsen til å male med sort, hvitt og bred pensel. Vi må bygge på en smal universalisme med menneskerettighetene i bunnen, men insistere på å holde rommene for dialog åpne for å unngå den polariseringen som Nederland opplever for tiden.I en tid der den økonomiske globaliseringen savner et politisk og juridisk motstykke som kan bidra til kontroll og omfordeling på globalt nivå, er det ikke nasjonalstaten vi bør satse på, men overnasjonale politiske styringssystemer som kan tette hullene i det internasjonale handelssystemet.Braanen blander i hop et slikt kosmopolitisk venstresideprosjekt og egen frykt for det som lukter «elitært». Men det franske EU-nei kan ikke taes til inntekt for et opprør mot det kosmopolitiske. Snarere ønsket de fleste et fortsatt sterkt integrert Europa, men et mer sosialt EU.

DEN NASJONALE venstresiden er selvsagt ikke Braanens oppfinnelse. Strømningen stammer fra begynnelsen av forrige århundre. Tidlig på 30-tallet fryktet motdagisten Erling Falk «åndelig kapitulasjon» hos opportunistene i arbeiderbevegelsen: at man i redsel for reaksjonen både i Europa og Norge skulle ta opp i seg deler av dens slagord og praktiske politikk i et utmanøvreringsforsøk, for dermed paradoksalt nok å legge til rette for det man ville hindre.Poenget er: Den gang kom bekymringen fra «venstre». I dag er det Braanen i den gamle Akp-avisa som «kapitulerer» idet han hevder at venstresiden ikke må overlate det nasjonale til skumlere politiske krefter. På den andre siden står en kosmopolitisk fløy. I dag kjemper den toleransens og det sosiale fremskrittets sak i større grad en Braanen og Klassekampen.