Brad Mehldau

Klangmester vil nå rock-publikummet.

Brad Mehldau har posisjonert seg i jazzlandskapet som sin generasjons kanskje fremste pianist. Selv om klangmesteren nylig gjestet Oslo med sin faste og høyt aktede trio, er «Largo» et live-studioprosjekt som åpenbart har som misjon å breake Mehldau i rockkretser.

Det kan fort skje. Dette er musikk med stort crossover-potensial. Jazz for rockere eller rock for jazzfolk - «Largo» kan angripes og nytes fra begge innfallsvinkler. Mehldau omgir seg her med trommestørrelser som studiohelten Jim Keltner og Matt Chamberlain (Tori Amos, Garbage, Bowie) og Becks bassist Justin Meldal-Johnsen. Han kaster seg ut i en ni minutter lang tolkning av Radioheads «Paranoid And-roid» , som veksler mellom melodisk disiplin og total frijazz. Egenskrevne «Sabbath» har et monsterriff som uunngåelig sender tankene til tidenes beste tungrockband. Beatles-fantasten Mehldau fornekter seg heller ikke denne gangen, og gir fra seg en groovy, popjazzete «Dear Prudence» og en sammensmeltning av «Mother Nature's Son» og Tom Jobims bossanovaklassiker «Wave», som høres ut som noe Jaga Jazzist kunne tøyset fram på øvingslokalet.

Mehldaus prosjekt med å smelte sammen fri pianojazz med en utpreget rockgroove kommer suverent i mål på egne komposisjoner som «Dusty McNugget» og «Franklin Avenue», men «Paranoid Android» er uansett det sentrale sporet på denne plata.