Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Ad Astra»

Brad Pitt er trist, og strålende

Verdensrommet er et sted for de som flykter i «Ad Astra».

«Ad Astra»

5 1 6

Drama

Regi:

James Gray

Skuespillere:

Brad Pitt, Liv Tyler, Tommy Lee Jones, Donald Sutherland, Ruth Negga.

Premieredato:

20. september 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Ad Astra»

«Strålende Brad Pitt»
Se alle anmeldelser

FILM: Snakk om å eldes med verdighet. Brad Pitt har alltid kledd best de rollene der han er laidback, tilbakeholden, tilsynelatende, men bare tilsynelatende, situasjonens herre. I «Ad Astra» spiller han en aldrende astronaut med en puls som ikke stiger selv når en ulykke rammer satellitten han jobber på, og han plutselig tumler gjennom lufta mot jordoverflaten langt langt under ham.

Furete Brad

Men det ligger, så klart, noe mer under fasaden, som iblant kommer ut gjennom et par overrumplende store og sårbare øyne. Linjene og furene i ansiktet til Pitt gir ham noe, en karakter og en følelse av å se på en som bærer på noen arr, samtidig som den avmålte og avdempede spillestilen hans gjør at han bevarer en viss mystikk. I over to timer er han hovedperson og omdreiningspunkt i «Ad Astra», og utrolig nok er det aldri kjedelig.

Finne far

Dette er lett science-fiction, noen år inn i fremtiden, men ikke så mange. Pitt spiller major Roy McBride, som har fulgt i fotsporene til faren som forsvant i rommet for mange år siden, men som fremdeles er husket som en helt nede på jorden. Når det kommer tegn til at faren er i live, og det kan se ut som om dette har sammenheng med noen store og ødeleggende bølger som slår innover kloden, blir Roy kalt inn for å hjelpe til med å finne faren sin. Under Roys rolige fasade bor et sinne over faren som stakk, men også en frykt for at de ligner hverandre.

Kampen om nærheten

Også Roy synes å ha en hinne mellom seg og verden, og en uoverstigelig avstand mellom ham og Eve, som han en gang var gift med (Liv Tyler). Noe av det som bærer «Ad Astra», er tanken om at verdensrommet er en frontier, en vidunderlig verden å utforske, men også noe som gir en åpning for å rømme fra det vanskelige livet på jorda, med de andre menneskene. De som pusher mot grensene her er menn som ikke har fått til relasjonene sine. «Ad Astra» handler også om det såre og umulige i å prøve å tviholde på nærheten til noen som rett og slett ikke har lyst til å være nær deg.

Ikke tenk for mye

Det fundamentale her er altså rørende. Det andre er det et og annet å si på. Replikkene her er ikke alltid så subtile eller elegante som de kunne vært, for å si det sånn, og bikker iblant mot det pompøse. Og jo mindre du tenker på hvor sannsynlig det er at Roy faktisk overlever alt det han overlever, jo bedre er det. Femmeren sikres med et nødskrik.

Men den gis også til de mange, fine bildene. Bare åpningsscenen, der en langsom panorering med kamera åpenbarer jordkloden langt under Roys føtter, gir ilinger gjennom tilskuerkroppen. Det er tydelig at det å fange en bestemt stemning har vært viktigere for regissør James Gray enn alminnelig, kjedelig realisme. Roy kommer inn i stadig nye rom og bades i stadig nytt lys, og fremstår som en undrende fremmed i verden, samme hvor han er. Han konstaterer desillusjonert at menneskeheten har tatt med seg de verste sidene sine ut i verdensrommet, som er blitt en ny arena for krig og kommersialisme.

«Ad Astra» handler om en mann som er fryktelig alene. Så lenge han er Brad Pitt, er det greit.

.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media