FILM: Snakk om å eldes med verdighet. Brad Pitt har alltid kledd best de rollene der han er laidback, tilbakeholden, tilsynelatende, men bare tilsynelatende, situasjonens herre. I «Ad Astra» spiller han en aldrende astronaut med en puls som ikke stiger selv når en ulykke rammer satellitten han jobber på, og han plutselig tumler gjennom lufta mot jordoverflaten langt langt under ham.

Furete Brad

Men det ligger, så klart, noe mer under fasaden, som iblant kommer ut gjennom et par overrumplende store og sårbare øyne. Linjene og furene i ansiktet til Pitt gir ham noe, en karakter og en følelse av å se på en som bærer på noen arr, samtidig som den avmålte og avdempede spillestilen hans gjør at han bevarer en viss mystikk. I over to timer er han hovedperson og omdreiningspunkt i «Ad Astra», og utrolig nok er det aldri kjedelig.

Finne far

Dette er lett science-fiction, noen år inn i fremtiden, men ikke så mange. Pitt spiller major Roy McBride, som har fulgt i fotsporene til faren som forsvant i rommet for mange år siden, men som fremdeles er husket som en helt nede på jorden. Når det kommer tegn til at faren er i live, og det kan se ut som om dette har sammenheng med noen store og ødeleggende bølger som slår innover kloden, blir Roy kalt inn for å hjelpe til med å finne faren sin. Under Roys rolige fasade bor et sinne over faren som stakk, men også en frykt for at de ligner hverandre.