Bragepris for sluttet selskap

Brageprisen, som deles ut i kveld uten TV til stede, skulle bli den store, nasjonale litteraturprisen. Ble den det?

- Nei. Det er altfor mange andre litteraturpriser som rager for høyt og får stor oppmerksomhet, sier Karsten Alnæs. Han var selv brageprisvinner ved den aller første utdelingen i 1992.

- Kritikerprisen, Doblougprisen, Aschehougprisen og andre var solid etablert da Brageprisen kom, og Brage klarte aldri på noen måte å utfordre dem, sier Alnæs og tilføyer: - Personlig synes jeg det er bra at vi har mange priser og ikke fikk én «konge».

- Litt uklart fundert

Janneken Øverland, tidligere bokklubbsjef, nå redaktør for oversatt litteratur i Gyldendal, er enig:

- Jeg vet ikke riktig hvorfor Brageprisen ikke ble den sentrale norske litteraturprisen. Det må ha med tettheten av priser å gjøre, og det at den er litt uklart fundert der den konkurrerer med for eksempel Kritikerprisen og Bokhandlerprisen, sier hun.

- Opphavet til disse prisene er mye klarere enn juryene som kårer brageprisvinnerne, og det later ikke til å være rom for en konkurrent som verken er det ene eller det andre. Egentlig er det synd, for det står mange gode krefter bak Brageprisen.

Ikke enig

Paul M. Røthe ledet Forleggerforeningen i 1992, som han gjør det i dag. Han var sentral i å dra i gang Brageprisen og er den som i sin tid fant navnet. Han deler ikke Alnæs' og Øverlands syn.

- Jeg synes ambisjonen om å lage den store, nasjonale bokprisen er innfridd. I alle år har det vært populært å angripe Brageprisen, ofte med relevante innvendinger mot TV-formen og konseptet, men likevel har prisen festet seg. Den får stor oppmerksomhet i mediene, og jeg er helt overbevist om at prisen har høyt omdømme i det litterære miljøet. Vi skal heller ikke glemme at TV-sendingene hadde flere hundre tusen seere, så det er interesse for prisen også utenfor bokbransjen.

Når Anne Grosvold i kveld deler ut årets Bragepriser i Gamle Logen i Oslo, glimrer for første gang NRK TV med sitt fravær. I løpet av sommeren ble det klart at en spareknivsvingende fjernsynsledelse ikke ville prioritere et program som den mente ikke innfridde kvalitetskravene. Men problemet med å finne en god TV-form er ikke det eneste som har gjort Brageprisen kontroversiell fra første stund.

Allerede sommeren 1991, da planene om en norsk «Bok-Spellemann» ble lansert, ga forfattere som Knut Faldbakken, Harald Sverdrup og Anne Karin Elstad uttrykk for bekymring for kommersialisering og støynivå.

Men daværende kultursjef i NRK TV, Dan Børge Akerø, grep ideen om et TV-jippo i flukten, og så for seg en bokfest med antrekk smoking, lystig underholdning og prisutdeling i beste Oscar-stil.

Offensiv

Stiftelsen Den norske bokprisen ble opprettet og en arrangementskomité med representanter fra alle deler av norsk bokverden nedsatt. Det er verdt å huske at dette skjedde i en periode da norsk bokbransje var på offensiven, blant annet hadde årlige bokmesser, spekket med internasjonale forfattercelebriteter, gitt næring til et brennende ønske om å flombelyse boka i det kraftigste av alle medier, fjernsynet.

Og lørdag 24. oktober 1992 kunne endelig Petter Nome dele ut de første Brageprisene under en storslått TV-sending fra Sandvika, paradoksalt nok på samme tidspunkt som Dan Børge Akerø var på plass i TV2 og ledet cupfinaleshow med Dag Solstad som en av gjestene.

I de påfølgende dagene gikk debatten om nyskapningen høyt, i pressen så vel som akademiske fora, uten at «sannheten» ble definert.

Sponsortrøbbel

Året etter gikk det nesten galt. Fordi Petter Nome hadde glemt å si at Televerket var sponsor for Brage-hedersprisen til Sigmund Skard, trakk Televerket sin halvannen million kroner. Bare nødhjelp fra Norsk kulturråd reddet TV-showet i 1993.

Men heller ikke da lyktes det å gjøre en litterær prisutdeling til god TV-underholdning, og år med prøving og feiling fulgte. Sendetidspunkt ble flyttet fra lørdag til fredag til søndag til torsdag, programledere kom og gikk med vekslende hell, visesangere, popartister og klassiske musikkinn-slag ble forsøkt som krydder, antall klasser ble skåret ned, men hovedinntrykket lot seg aldri utviske:

Foran en forsamling bransjefolk, ble nervøse prisvinnere høytidelig oppkalt for å motta sine priser, og nesten samtlige hadde ansiktsuttrykk og kroppsspråk som fortalte at de mistrivdes intenst i rampelyset.

Enkelte, som poeten Øyvind Berg og prosaisten Ingvar Ambjørnsen, forårsaket små skandaler med noe ustrukturert opptreden. Andre, som biograf Anders Heger, strålte som barn på julaften, men de fleste gjorde takkejobben unna så fort som mulig og kom seg i sikkerhet, mens seerne gjespet og lovte seg selv å leie video neste gang Brageprisen sto på TV-programmet.

- Annerledes

Hvilket de altså slipper i år. Men likevel: Mange, kanskje noen hundre tusener, kommer til å savne Brage-showet i kveld. Med alle sine svakheter ville det uansett ha vært et annerledes innslag på en ikke altfor spennende torsdagsmeny, for hva er vel «Torsdagsklubben» og «Sex og singelliv» mot synet av en overveldet forfatter med favnen full av blomster, champagnelengsel og panikk for å glemme navnet på folk som skal takkes?

<B>BRAGE I 1998:</B> Dag Solstad fikk hedersprisen, og Eva Bratholm og Torkjell Berulfsen var seremonimestere.
<B>BRAGE I 1997:</B> Jan Erik Vold fikk hedersprisen og Harald R. Eeg fikk prisen for beste ungdomsroman. Torkjell Berulfsen var programleder.