GLAD VINNER: Ruth Lillegraven (35) er fra Granvin og har to diktsamlinger, en roman og tre barnebøker bak seg. 
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
GLAD VINNER: Ruth Lillegraven (35) er fra Granvin og har to diktsamlinger, en roman og tre barnebøker bak seg. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

- Brageprisen unngikk den skandalen den kunne blitt

- Utvider rammene for hva som kan kalles sakprosa, skriver Fredrik Wandrup.

Meninger

Ordet bok stammer fra det norrøne ordet bók, avledet av germansk bok, trolig beslektet med det norske trenavnet bøk, ettersom germanerne brukte bøk til å skrive såkalte orakelstaver. Pris kan være mye, blant annet premie i en konkurranse, ros, berømmelse. Norrønt priss betyr ære, ros, stas, prak", fra fransk prix, som igjen stammer fra latin pretium, verdi, pris, som har gitt låneordet présiøs, forfinet, affektert, kunstlet, eller egentlig kostbart. Pretium kommer muligens fra det latinske interpres, som betyr mellommann, forhandler, tolk, mekler.

Dette og mye mer står å lese om ordene «bok» og «pris» i «Norsk etymologisk ordbok» av Yann de Caprona, som i går vant Brageprisen. Et makeløst verk, som i 57 kapitler fordelt på sju hovedemner går igjennom opprinnelsen til rundt 12?000 norske ord. Ordene er også listet opp bakerst med henvisning til sidetall. Det er 110 år siden Hjalmar Falk og Alf Torp begynte utgivelsen av «Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog» og 94 år siden Alf Torp fulgte opp med en nynorskutgave. Yann de Caprona har gjort en kjempejobb som språklig «mellommann» og «tolk».

Hadde de Caprona vært riktig smart, kunne han jo kalt boka en «roman» om ordene og blitt nominert i klassen for skjønnlitteratur, dessuten bli kjøpt inn i tusen eksemplarer av staten. Roman kan jo være så mangt, skal vi tro Dag Solstad. Men vi kan vel regne med at det er siste gang en skjønnlitterær fagjury velger å omtale det meste av norsk romankunst i ordelag som dette: «...alle former for tradisjonell psykologisk-realistisk romanskriving som er rådende i norsk litteratur og som bare kan overses ved å snu ryggen til.»

Men det gjorde altså årets jury i sin begrunnelse for valget av Dag Solstads bok «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». Den valgte dermed å se bort fra en oppsiktvekkende kvalitetsrik norsk romansesong, med fullt av episke fortellinger som faller i smak både hos lesere og kritikere. I stedet valgte den å nominere en antiroman av Dag Solstad, en forfatter som plutselig går til angrep på innlevelsen, den dikteriske fantasien og skaperkraften i verdenslitteraturen slik vi kjenner den. Juryen sluttet seg helhjertet til hans felttog.

Men heldigvis, får man si, valgte de en verdig vinner. Ruth Lillegraven er en ung og forfriskende dikter, med to diktsamlinger og en roman bak seg. I tillegg til henne var to av Norges fremste lyrikere, Nils Chr. Moe-Repstad og Øyvind Rimbereid, nominert. Jeg tolker dette slik at juryen har valgt å bruke sitt verv til å demonstrere det soleklare poenget at lyrikken kommer helt i bakleksa. Og den har rett: I hele Brageprisens historie er bare fem diktsamlinger belønnet med Brageprisen, tre av disse før lyrikk ble fjernet som fast kategori i 1995. Det skulle den selvsagt aldri ha blitt. Prosa og poesi er såpass forskjellige uttrykk at de ikke bør bli satt opp mot hverandre, slik årets jury har gjort. Lyrikkprisen bør gjeninnføres så raskt som mulig.

At Steffen Kverneland i går fikk Brageprisen for sitt enestående verk «Munch», utvider rammene for hva som kan kalles sakprosa. Boka er en bragd, en helt ny måte å skildre et livsløp på; med innsikt, kunnskap, humor, en unik følelse for historien og en fabelaktig, kunstnerisk utførelse. Gratulerer til alle vinnere! Du finner bøkene deres hos årets æresvinner, det gode, gamle, norske folkebiblioteket.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook