Brahms i boks, Mahler neste

Snaut to år er gått siden Oslo-Filharmonien/Mariss Jansons og det norske plateselskapet Simax satte øyenbryn i skeptisk bevegelse over en planlagt Brahms-syklus.

«Er det noe et sviktende CD-marked ikke trenger, er det enda flere Brahms- og Beethoven-symfonier,» lød omkvedet da, og det vil sikkert bli repetert nå. For samtidig som den tredje og siste Brahms-CD-en foreligger, til kritikerjubel i norsk og utenlandsk presse, publiserer OFO/Jansons/Simax sitt nye prosjekt: Gustav Mahlers 9 (pluss en ufullført) symfonier i konsertopptak på CD og DVD. Den første utgivelsen (symf. 1 og 7), vil finne sted høsten 2001, symfoni nr. 9 tas opp i Oslo Konserthus i dag og i morgen, og på spørsmål om når syklusen vil foreligge komplett, svarer Jansons: «Vet ikke, men århundret er ennå ungt.»

  • Så spør vi da pliktskyldigst: Hvorfor spille inn Mahler når han allerede er føyd så ettertrykkelig inn i grammofonhistorien av dirigenter som Walter, Bernstein, Karajan, Rattle, Boulez og andre?

«Fordi,» svarer Mariss Jansons, «Beethoven, Brahms, Mozart, Mahler... dette er målestokken et symfoniorkester som vil tilhøre verdenseliten blir målt etter. Kan vi ikke vise verden at vi til fulle behersker dette, hjelper det ikke hvor mye norsk musikk eller samtidsmusikk vi framfører.»

Man kan selvsagt spørre: «Må da Oslo-Filharmonien på liv og død tilhøre verdenseliten?», men hele Mariss Jansons apparisjon, selv når han tier, tilsier liksom at et slikt spørsmål ikke inngår i hans tenkemåte. Muligens er han ikke norsk nok til å være så pass defensiv på kunstens vegne.

  • Etter at Mariss Jansons sa opp som kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien - han fullfører alle engasjementer t.o.m. våren 2002 - har han dukket opp på «mulig ny sjefdirigent»-lista både hos New York-filharmonien og Bayerische Rundfunks orkester i München.

Drøftinger pågår, ingenting er avgjort, men sikkert er det at Jansons skal dirigere en konsertversjon av Verdis opera, «Luisa Miller» i Oslo Konserthus i januar. For operaelskeren Jansons blir dette en lenge etterlengtet tilbakevenden til den kunstformen han setter aller høyest, etter at han segnet om med hjerteattakk under en konsertversjon av «La Bohhme» i Oslo Konserthus i april 1996. I dag kan han smile av det hele og sitere en venn: «Men Mariss, det var Mimi som skulle falle om, ikke dirigenten!», og forhåpentligvis varer smilet både Verdi og Mahler til ende.