Bråk i kunst-Norge

Samtidsmuseet og Nasjonalgalleriet rommer så forskjellige fenomener og målsettinger at de naturligvis aldri burde ha vært slått sammen.

DEN NYE opphengningen på Nasjonalgalleriet har skapt bråk i norsk kunstliv. En av motstanderne har forklart hvorfor det er blitt så galt: galleriets direktør er svensk! Det er omtrent et like godt poeng som når man fra motsatt hold hevder at opphengningen er vellykket fordi så mange påstår at den er mislykket, det viser nemlig at man har satt i gang en debatt.

Min påstand er at striden omkring utstillingen rett og slett er et resultat av sammenslåingen - eller samorganiseringen som det heter på departementalsk - av Samtidsmuseet og Nasjonalgalleriet. Poenget var «å samle likeartede oppgaver i det visuelle kunstfeltet i én organisasjon», og det høres jo unektelig bra ut. Men hvor likeartet er nå egentlig de oppgaver Samtidsmuseet og Nasjonalgalleriet har? Eller sagt på en annen måte: Hva er egentlig likheten mellom Nasjonalgalleriets kunstsamling og de estetiske objekter man finner på Samtidsmuseet?

LA OSS FØRST se nærmere på Samtidsmuseet. Her finnes naturligvis mye av det man kunne kalle tradisjonelle kunstverk, innkjøpt blant annet av Nasjonalgalleriet i sin tid. Til dags dato har som bekjent både maleri, skulptur, grafikk og tegning hatt relativt gode kår her i landet, og flere av disse verkene har da også fått plass i Sune Nordgrens nyopphengning i Nasjonalgalleriet. Men Samtidsmuseet rommer også en annen type kunstuttrykk med et mer konseptuelt preg, og i denne kunstretningen er det oftest ideen eller konseptet som er hovedpoenget, ikke nødvendigvis den fysiske realiseringen av konseptet i en bestemt gjenstand eller situasjon. Da Duchamps for snart hundre år siden plasserte sitt berømmelig urinal «Fontene» på en kunstutstilling, var det ikke urinalets estetiske kvaliteter han ville fremheve, men den enkle ideen at en gjenstand kan bli forvandlet til kunst når den flyttes inn på et sted der man forventer å finne kunst.

Å formidle slike gjenstander setter helt andre krav til museet og dets medarbeidere enn å stille ut Munchs «Skrik» og Dahls «Stalheim». Å arbeide med konseptualisme gjør nemlig kuratoren til en medskaper i den kunstneriske prosess, ja, ofte til kunstneren selv. For uten kunstfeltets autoritet er ikke dette kunst. Det er bare å gå motsatt vei at det Duchamps gjorde; bære urinalet ut av museet igjen, og de fleste av oss vil oppfatte det som en hverdagsgjenstand og trivialitet. Alle forstår at de tre doene til Lars Ramberg plassert alle andre steder enn på det nye museet på Tullinløkka, vil være nettopp det; tre doer.

Konseptualismen setter altså kuratoren og museet i sentrum, og gir budbringeren en helt avgjørende rolle. Jo tausere og mer usynlig verket blir, jo mer blir overlatt til den som skal tale om det. I det øyeblikket verket er helt borte, og ikke lenger fremstår som en gjenstand, det vil si noe som kan lokaliseres i tid og rom, blir formidlerens betydning nærmest total. Dette er naturligvis en drømmeposisjon for mange, ikke minst for de med nese for makt.

PROBLEMET MED DEN nye opphengningen på Nasjonalgalleriet er at Sune Nordgren har tatt med seg denne konseptualistiske logikk og dette ønske om å få være medskapende, med seg inn på et felt der den verken har samme funksjon eller betydning som på Samtidsmuseet.

Når jeg tillater meg å hevde dette, er det fordi jeg selv mang en gang har vært fristet til å gjøre det samme. I nærmere ti år arbeidet jeg nemlig som museumslektor ved Nasjonalgalleriet, der formidlet kunst til alt fra vimsete barnehagebarn og skoletrøtte 8 klassinger til arrogante rotaryanere og eksamensbevisste hovedfagstudenter i kunsthistorie. Ved flere anledninger tillot jeg meg å ymte frempå overfor ledelsen om å gjøre en annen og sprekere opphengning. Hvorfor ikke blande litt? Hva var galt med konfrontasjoner? Var det nå så veldig viktig å beholde dette evinnelig skolepreget, denne pedagogiske korrekte epoke- for epoke-opphengning? Ja, hva nå om selve epokeinndelingen i nasjonalromantikk, realisme og nyromantikk var en oppfinnelse fra vår egen tid, en rent språklig konstruksjon som skygget for nye måter å møte verkene på?

NÅR SANT SKAL SIES, gjorde jeg ikke så store anstrengelser for å nå gjennom med mine ideer, og når jeg ser Nordgrens opphengning i dag er jeg glad for det. Det jeg i min faglige selvgodhet glemte, eller retters sagt; nektet å se i øyene var nemlig det, at Nasjonalgalleriets kunstverk ikke var «åpne» på samme måte som mye av samtidskunsten. Ikke for det, jeg forsøker stadig å spre det glade budskap for mitt publikum, og vet utmerket godt at Flintoe, Hertervig og Krogh ikke alltid formidler seg selv. Men jeg har etter hvert også måttet innse, ikke minst i møte med konseptualismen, at Flintoe, Hertervig og Krohg utmerket godt kan greie seg uten meg, mens jeg ikke kan greie meg uten dem. For noen er det en trøst, for andre en tragedie, men det er nå en gang sånn, at når vi som formidler denne kunsten en gang er borte fra verden, ja, så finnes faktisk kunsten der fremdeles.

Paradoksalt nok er det nettopp dette som gjør at kritikken av Nordgren ikke alltid helt henger på greip. For uansett hvordan han henger bildene, så får han aldri helt taket på dem. I motsetning til konseptualistene Marcel Duchamps, Lars Ramberg & co vil det alltid være en rest som unnslipper seg alle grep og favntak. Uansett i hvilket selskap, og med hvilken belysning, veggfarge og tekst man henger Leonard Richard, Edvard Munch eller Nicolai Astrup, vil det alltid være noe som fremdeles bare er Leonard Richard, Edvard Munch eller Nicolai Astrup. Det finnes simpelthen noe i denne kunsten som taler i kraft av seg selv, og ikke bare i kraft av den som taler om den. Den eneste måten å få overtaket over slik kunst på, er å stue den bort, ikke vise den, og her har sikkert Nordgren ennå mye han skal ha gjort.

TILBAKE TIL byråkratiet; Samtidsmuseet og Nasjonalgalleriet rommer så forskjellige fenomener og målsettinger at de naturligvis aldri burde ha vært slått sammen. Hvis det var så om å gjøre for Samtidsmuseet å slå seg sammen med noen, finnes det langt mer naturlige allianser enn Nasjonalgalleriet, i hvert fall for den delen av museet som mener å kunne omskape et hvilket som helst fenomen til kunst. Hvorfor ikke kalle dette museet for en samling av estetiske objekter og så heller slå seg sammen med et opplevelsesenter, vitensenter, seminar, filosofikafé eller tivoli?