Bråk om bøtter og speil i spann

«Bånn i bøtta!» mente Mosse-publikummet da Helge Røed plasserte en installasjon av 16 oransje plastspann med vann på plenen foran Galleri F 15 på 70-tallet. Bærumskunstneren ble etter det herostratisk berømt som «mannen med bøttene», og selvskreven deltaker på utstillingen «Det verste fra 25 år» i 1991.

  • Røed var verken da eller siden noen provokatør, og ingen Duchamp-disippel som søkte å utfordre kunstinstitusjonen med readymade-objekter. Ei heller en utløper fra Fluxus-bevegelsens lekende ånd, som satte sine flyktige «events» i scene som mentale mottrekk til prestisjetunge manifestasjoner styrt av marked og museer. Han profilerer seg derimot som en klart kalkulerende kunstner, og selv i hans mest informelle malerier brytes de spontanistiske penselsporene mot geometri. Røeds serie av land art-prosjekter setter også sin geometriske signatur på omgivelsene, og systemtenkingen styrer utenom det samspill hos andre kolleger som viser mot et økologisk perspektiv.
  • Når Røed nå suser forbi 60-årsmerket og atter invaderer Albys grasmatte med hele 154 vannfylte, svarte plastkar, så betrakter han likevel ikke bare plenen som et grønt operasjonsfelt for sin systematiske strategi. I alle fall om vi følger katalogforfatter Øyvind Storm Bjerke, som skriver den internasjonalt orienterte modernisten inn i en norsk romantisk tradisjon. Bjerke knytter sin forbindelse mellom Røed og Christian Skredsvig, og setter speilingen som bringer himmelen ned i bæringens breddfulle bøtter i dialog med det maleriske vannspeilet i selveste «Seljefløyten». Han ser også en symbolistisk fellesnevner ved at bilde og bøtter får det fjerne til å speile seg i det nære, og i all sin innbyrdes ulikhet blir begge bærere av et kosmisk perspektiv.
  • Selv om Alby-historiens «aller verste» nå settes i kunsthistorisk selskap med et av våre mest folkekjære motiver, så er det vel tvilsomt at Mosse-publikummet automatisk trykker Røed til sitt bryst. Likevel har hans installasjon fått stå i fred, og noen vil nok hevde at det bare beviser samtidskunstens fallitt som provokativ kraft. Andre kommer kanskje til å oppdage at vannkarene ikke er fremmedlegemer i naturen, men utvider opplevelsen av landskapsrommet. Da har Helge Røed lyktes 24 år etter med sitt første forsett.