TEGNING: Finn Graff.
TEGNING: Finn Graff.Vis mer

Hovedkommentar Operaen Bjørvika

Bråket i Operaen: Kanskje er det de egenrådige personlighetene som er problemet?

Handler tumultene i Bjørvika egentlig om operaens styringsmodell?

Kommentar

Ah, den operaen. Svulmende konfrontasjoner mellom massive personligheter, med volumet skrudd opp til elleve og lidenskapene på topp. På scenen også. Men de siste åra er det klagesangen fra ledersjiktet i Bjørvika som har nådd lengst ut, sist da musikksjef Karl-Heinz Steffens nylig erklærte at han trekker seg fra stillingen sin fordi han synes det er umulig å samarbeide med påtroppende operasjef Annilese Miskimmon.

Steffens’ demonstrative exit har fyrt opp en ny debatt om ledelsesstrukturen ved operaen. Det spørres igjen om det er noen god idé å la de kunstneriske lederne, altså operasjefen, musikksjefen og ballettsjefen, være likestilte under en direktør – eller om det er å be om at store egoer driver endeløs maktkamp i et vagt definert mellomsjikt der ingen vet hvor grensene går mellom det ene myndighetsområdet og det andre. Men kanskje kan det også hende at bruduljene i større grad handler om kravstore folk som ikke alltid får det som de vil – og som mer enn gjerne legger skylda på systemet.

Kritikerne av dagens modell mener at det er uforsvarlig at en ren administrator skal ha siste ord i kunstneriske prosesser, og etterlyser en modell der toppsjefen også har den kunstneriske visjonen og ansvaret. Tidligere operasjef Bjørn Simensen, som hadde en slik stilling da operaen lå på Youngstorget, mener det, men den begrunnelse at «det kunstneriske alltid må komme først» – og sier at Operaen burde vært styrt mer som teatrene, der den øverste kunstneriske sjefen er den øverste sjefen, punktum.

Så er det ikke så enkelt heller. I motsetning til teatrene, er Operaen hjem for to kunstformer – opera og ballett – som skal være likeverdige, og som begge er avhengige av orkesteret og musikksjefen. Hvis operasjefen er øverste myndighet, eller hvis musikksjefen er underordnet operasjefen, som avtroppende operasjef Per Boye Hansen har argumentert for, havner balletten uunngåelig i en stebarnsrolle. I all viraken rundt operafolket er det dessuten få som nevner at Nasjonalballetten, under Ingrid Lorentzens ledelse og rådende styringsmodell, er stabil og suksessrik.

Sett under ett kan det tyde på at det ikke så mye er modellen som er problemet, som at den ikke håndheves med nok skjønn og pragmatisme, og dermed krenger når personkonfliktene lager bølger. Ta Steffens, som egentlig ble hyret for å være Per Boye Hansens musikksjef, men måtte omstille seg til å jobbe med nyansatte Miskimmon etter Boye Hansens brå og ufrivillige avgang. Det er kjent at Steffens protesterte mot at han som musikksjef ikke skulle få velge under hvilke forestillinger han selv skulle dirigere orkesteret, et privilegium mange musikksjefer har. Det som ikke har kommet fram, er at Steffens fikk stipulert i sin kontrakt at han, de dagene da han skulle dirigere, også skulle ha vetorett over hvilke sangere som skulle stå på scenen. Dermed er det snakk om en betydelig myndighet over den enkelte forestilling.

At en operasjef synes dette er mye å la musikksjefen velge selv hvilke forestillinger dette skal være, er ikke så rart. Så skal det sies at Miskimmon selv, som gikk ut og varslet hyppigere bruk av åremålsstillinger før hun hadde formelt tiltrådt, kunne opptrådt mer, en kunne være fristet til å si musikalsk. Men det er ingen grunn til å ta Steffens’ ord om at hun skulle være «umulig» som sannhet.

Dette frikjenner ikke styret eller avtroppende direktør Nils Are Karstad Lysø. Riktignok var det en situasjon som krevde improvisasjon da de måtte se etter ny operasjef på et punkt da en ny musikksjef var så godt som ansatt. At de tilbød både Miskimmon og Steffens korte kontrakter, på bare to år, kan tyde på at de selv krysset fingrene og holdt pusten og lurte på om dette kunne bra. Men dette er stillinger som ikke bare krever høy kompetanse, men også naturlig kjemi mellom lederne som er nødt til å samarbeide, og lange og kostbare ansettelsesprosesser bør kunne bringe mulige utfordringer opp i dagen. Når to av lederne ved Operaen er som olje og vann allerede før samarbeidet formelt har begynt, er det et tegn på at noe har blitt oversett underveis.

Og dermed er det mulig å gi Bjørn Simensen rett likevel, i insisteringen på at det kunstneriske må komme først. Dersom operaen skal ha en øverste sjef som ikke selv har det kunstneriske ansvaret, må det være en med lang erfaring og stor forståelse for kulturinstitusjoner og kunstnerisk arbeid – og som mestrer kunsten å sette sammen ikke bare cv-er, men personligheter – og legge klare, men tilpassede føringer på hva som er den enkeltes rolle. Påtroppende direktør Geir Bergkastet, som har erfaring fra Nationaltheatret og Rogaland Teater, bør vite hva dette går ut på. Så gjenstår det å se om han kan takle kunstneriske ledere som er beredt til å slåss til den profesjonelle døden for sine tuer, og om han kommer seg helskinnet til femte akt.