Brakkbarn

Fiksjonsdokumentar om gale irer og tyske antinazister.

BOK: Irsk-tyske Hugo Hamiltons delvise selvbiografi tilhører den «nye» typen litteratur - som utfordrer skillet mellom fiksjon og virkelighet. Her er det guttungen Johannes som forteller om sin oppvekst i Dublin. Dette skjer i en biografi svært lik forfatterens egen, med «virkelige» personer som Kokoschka og Rathenau. Og med familienavnet Hamilton.

Fantast

Det vil si, Johannes' far insisterer på at etternavnet er det irske Ó hUrmoltaigh. Umulig å uttale, men den fantastiske faren er nasjonalist - og slår barna om de snakker engelsk.

Etter krigen gifter han seg med en tysk kvinne: for å befolke Irland, men også av hat til de britiske okkupantene og kjærlighet til den tyske kultur - og med et tvetydig forhold til jødene.

Soning

Det er lite som er opplagt i denne boka om Johannes' vanskelige oppvekst som «brakkbarn». For det var ikke lett å gå med tyske lederhosen og irske gensere i etterkrigstidas Dublin. Johannes og søsknene ble konstant mobbet, men moren deres lærer dem å tåle det - som en slags soning. Og portrettet av moren er alene verd boka. Den drømmende kakebakende moren med sine (evig gjentakende) historier fra krigen - for at barna ikke skal glemme.

Skakk

Bortsett fra krig, antinazistiske tyskere og britiskhatende irer handler denne veloversatte boka om identitet. Om språklig og nasjonal identitet sett fra barnets konkrete virkelighet. For stemmen i boka er barnlig erindringsaktig. Naiv, troskyldig og med en «grusom» barnlig likeframhet. Likevel er den skrevet av en voksen - til en voksen. Med skakke og klare bilder som at «inni huset vårt er det et varmt land med en kake i ovnen. (...) Utenfor huset vårt er et annet sted».