Bråkmaker og nasjonalhelt

«Bjørnstjerne Bjørnson var en skikkelig bråkmaker når det gjaldt.»

JOVISST HUSKER VI Bjørnstjerne Bjørnson! Hans høyt hevede hode, hans pondus og patos - bondefortellingene og nasjonalsangen. Men hva vet vi om den Bjørnson som fikk deler av det intellektuelle og politiske Europa til å skjelve? Bak det nasjonale og høystemte ytre hos Bjørnson finnes en revolusjonær opprører. Han ville ikke være noen «stuepoet». -  Han var minst hundre år før sin tid, sier presidenten i den slovakiske forfatterforening Josef Leikert i Bratislava. -  Bjørnson fortjente ikke bare nobelprisen i litteratur, han burde også fått fredsprisen fordi han kjempet så intenst for oss slovaker og for andre små folk i Europa. Vi ser på ham som en stor humanist, sier Leikert, og legger til at Slovakia nå styres etter hans idealer og tanker. Bjørnstjerne Bjørnson var en skikkelig bråkmaker når det gjaldt. Og det gjaldt ofte for ham. Det var så mye å kjempe for. Ved inngangen av 1900-tallet ser han med bekymring at store nasjoner er i ferd med å valse over de små folkegrupper. Denne «kultur- assimilering», som prosessen ofte ble kalt, provoserte Bjørnson grenseløst. Fra de store nasjonene kom der ingenting, hevdet han. Vi må lytte til de små nasjonene - det er de som vet hvor skoen trykker. Det er først når de små nasjoner får frihet og selvstendighet at evnene deres kan utvikles, og derfor er det så viktig at stemmene deres blir hørt. For dem gikk Bjørnson villig på barrikadene - tross skrantende helse og med risiko for å tape både anseelse og marked som dikter. -  Fra Aulestad, fjernt fra det sentrale Europa, fulgte den over 70-årige nasjonalskalden med falkeblikk det som foregikk ute på , og han satt med førstehånds informasjon. Det var den reneste festdag når tidsskrifthaugen kom fra Europa, sier professor Bernt Hagtvet. Bjørnson abonnerte på en rekke tidsskrifter, og i konflikten med madjarene hadde han i tillegg flere informanter i de slovakiske områdene.

SLOVAKENE VAR EN folkegruppe som for tusen år siden hadde slått seg ned vest for Ukraina og sør for Polen - med eget språk og egne kulturuttrykk. Fra 1867 var de i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn blitt underlagt Budapest og madjarene der, og ved århundreskiftet var de et hardt prøvet folk. I 1902 bestemte nemlig madjarene i Budapest at skolene i de slovakiske områdene ikke skulle ha undervisning i morsmålet. Derimot skulle minst 2/3 av all undervisning dreie seg om fagene madjarsk skriving, lesing og konversasjon. Selv trommeslagere i musikkorps fikk ikke lov å tromme på slovakisk, het det. Frontfigur i denne storstilte madjariseringen var undervisningsministeren grev Albert Apponyi, som i disse årene ofte var å se på fredskongresser i Europa der han talte om fred, frihet og framskritt for alt folk. Dette er reneste humbug, skrev Bjørnson. «Kongressturisme» kalte han disse fredskonferansene, og kvesset sine våpen mot Apponyi og de falske profetene han så i Budapest. I 1907 braket de sammen for alvor. På våren dette året hadde nemlig Apponyi fått vedtatt en lov som skulle sikre lærerlønningene i skolene - men bare under forutsetning at undervisningen ble gjennomført på madjarsk. Undervisningsministeren skulle også ha veto ved læreransettelser. Hvis læreren handlet mot «den madjarske statstanken», kunne det bli reist disiplinærsak mot ham - noe som ofte endte med avskjed.

BJØRNSON REAGERER kompromissløst, og legger all sin retoriske kraft inn mot denne madjariseringen. Fra Aulestad sender han ut sine anklager som straks trykkes i europeiske hovedstadsaviser. Grev Apponyi forsvarer seg med at han har god samvittighet og at han kan møte for enhver domstol med «oppreist hode». Med bitende ironi svarer Bjørnson i Neue Freie Presse i Wien: «Grev Apponyi har svart meg \'med oppreist hode\'. Det å rive barn bort fra sitt morsmål, er jo som rive hungrige små barn bort fra deres mors bryst. Nettopp det er det grev Apponyi i denne lov står og befaler - med oppreist hode.» I denne og andre artikler river Bjørnson i filler Apponyis argumentasjon. Rett foran øynene på det intellektuelle Europa kler han av det feirede ungarske aristokrati. Ungarerne svarer tilbake med å kalle ham en «senil pensjonær fra Parnasset» - som ikke er ansvarlig for sine handlinger. -  De prøvde å ufarliggjøre ham; omtalte ham som sjakal og svin, sier historikeren Agnes Beretzky i Budapest, - og de advarte Bjørnson mot å snuse i saker han ikke har noe med.

ENNÅ I DAG hevder ungarske historikere at Bjørnson ikke helt forstod hvilke utfordringer som madjarerne stod overfor i de slovakiske områdene. Her var mange nasjonaliteter, her var flere språk og kulturuttrykk. Professor Hilda Merkl i Budapest hevder at Apponyis madjarisering var ment som et forsøk på å etablere et felles språk og kulturgrunnlag hvor alle de etniske folkegruppene kunne kommunisere med hverandre. -  Men det Apponyi ikke forstod, sier Merkl, var at den slovakiske nasjonalfølelsen våknet samtidig med den ungarske. Grev Apponyis forsvarte seg med å hevde at Bjørnson umulig kunne kjenne sakens klare fakta. Men en høstdag i 1907 i Cernova - en liten landsby nord i landet, veltes det ungarske selvforsvar overende. Den 27 oktober 1907 skulle den nye kirken i landsbyen innvies. Den slovakiske befolkning ville at deres egen prest Andrej Hlinka skulle foreta den høytidelige handling. Men mens Hlinka var på reise ble det brått bestemt at en madjarsk prest skulle dra til Cernova og foreta innvielsen. Sammen med ham kom politistyrker med skarpladde geværer. Den slovakiske lokalbefolkningen møtte opp og stengte gaten opp til kirken. Det endte med at 15 slovakiske sivile ble skutt og drept av de madjarske politistyrkene. Forfattere og intellektuelle i Praha varslet Bjørnson bare få dager etter massakren, og straks kastet han ut sin flammende kritikk mot de ungarske overgriperne. Han hadde åpne linjer til europeisk hovedstadspresse, og med kraftfull retorikk og bitende ironi, gjorde han både tragedien i Cernova og andre madjarske overgrep, kjent for hele Europa. Nå kunne ikke Apponyi lenger avfeie ham og hevde at han ikke var godt nok underrettet.

CERNOVA LIGGER i utkanten av byen Ruzomberok helt oppunder Tatra-fjellene, ved grensen mot Polen. Borgermesteren i byen snakker i dag om vår norske nasjonalskald som en av byens store sønner. Ungdommer omtaler ham som en av deres idealer, og i byen finnes et eget Bjørnson-hus. Her arrangeres konserter, utstillinger og andre kulturtiltak, og her finnes også et eget kontor for arbeid med flyktninger og menneskerettigheter. Oppe i fjellene dukker det opp skilt, ved veier, på hytter og hus som forteller om den norske dikterhøvdingens status i dette landet. Også i hovedstaden Bratislava er Bjørnsons navn å se. Han har fått sin egen gate, og rundt om i byen finnes inskripsjoner, sitater og utsagn av bråkmakeren fra Aulestad. -  Vi vil gjerne utgi hans samlede verker så raskt som mulig, sier professor Josef Leikert i den slovakiske forfatterforeningen, -  og når hundreårs-markeringen for hans død kommer, så vil vi arrangere en svær konferanse om hans arbeid og tanker;og om hva han virkelig utførte for små nasjoner som Slovakia.