Bråkmakeren

Siden han flyttet til New York i 1978 har Sonic Youth-gitarist Thurston Moore lett etter melodier. Skranglete, skingrende, disharmoniske... hva som helst, så lenge det er lyd.

På Hotell Norrøna i Oslo. Det er søvn i lufta og Sonic Youth-gitarist Thurston Moore sitter på senga og spiller på en elektrisk gitar. Han er en lang, hengslete newyorker med store hender og enda større føtter. Han er noe av et ikon i USAs alternative rockmiljø, og når fotograf Brun spør om han kan flytte seg over i stolen, svarer han ikke. Thurston Moore spiller i stedet noen usammenhengende riff på gitaren og ser ut til å være på god vei inn i sin egen verden. Så sier han «sure», reiser seg og deiser ned i stolen. På skrivebordet ligger to vinylplater han har kjøpt i en bruktbutikk. Og en fil. En gammel, rusten sak som han bruker til å lage lyder på gitaren.

- JEG TROR JEG HAR VÆRT i Oslo to ganger tidligere, sa Moore der han satt på Zoolounge og røyket Marlboro en time tidligere.

Han gjespet og strakk på de lange beina, han var trøtt som en strømpe og bestilte kaffe. Thurston Moore hadde stått opp tidlig for å handle plater i Oslos bruktforretninger. Klokka ni ville han begynne, men Joachim fra plateselskapet sa at så tidlig er det ingen bruktbutikker som åpner her til lands.

- Vi spilte i Oslo en gang på slutten av 80-tallet, fortsatte Moore.

- Det var egentlig ingen som visste hvem vi var, men vi hadde altså fått ordnet en konsert. Det var nesten ingen som kom, og de som var der likte ikke det de hørte. Hæ-æ-æ!

- De trodde vi spilte feil, hvis du skjønner? Det var ganske typisk på den tida, at folk trodde vi spilte feil, sa Moore.

Han sa det på en nonchalant og kul måte, lo av det etterpå og demonstrerte dermed at når du er gitarist i Sonic Youth, når du er en av støyrockens opphavsmenn, når du er et av den alternative musikkscenens største ikoner og har nesten 20 års fartstid i New Yorks undergrunnsmiljø, da driter du langt i hvorvidt et knippe frosne nordmenn liker musikken din eller ikke. Sånn tenkte Thurston Moore den gangen på 80-tallet, og sånn tenker han antakeligvis fortsatt. Og det er vel omtrent her vi finner forklaringen på Sonic Youths bortimot unike posisjon i den alternative musikkscenen.

DET HAR VÆRT EN VELLYKKET DAG for Thurston Moore. Han sier han skulle ønske det regnet, at han har kjøpt en gammel Terje Rypdal-plate i en bruktbutikk og at det er noe han er meget fornøyd med. Den kostet 1000 kroner, og skal hjem til samlingen i Moores hjem utenfor New York.

- Nå er jo norsk musikk veldig interessant for tiden, sier Moore.

- Det er rart, for de siste fem årene har det blomstret blant nye, norske eskperimentelle musikere. Du har Origami Republica, Kjetil Brandsdal... Det er i Norge det skjer for tiden, og det skulle man ikke tro.

- Det er i Norge det skjer?

- Yeah . Før var det New Zealand, nå er det... Trondheim. Hæ-æ-æ! I'm serious, it's amazing.

Thurston Moore knegger på sin karakteristiske måte.

- Hva er Sonic Youths ambisjon som band?

- Vi gjør det har lyst til å gjøre. Sånn har det alltid vært. Sonic Youth har aldri vært et superfamous band, vår ambisjon var aldri å bli berømte, og når vi først ble det, betydde det ingen ting, sier Moore.

Det var han som i sin tid sørget for at Nirvana ble signet til Geffen, og alle husker hvordan det gikk.

- Vi skjønte aldri at det kom til å bli så stort. Det var overraskende, men det rettferdiggjorde på en måte det vi alltid hadde følt, at den eksperimentelle musikkscenen har et stort potensiale.

- KUNNE SONIC YOUTH LAGD EN «NEVERMIND»?

- Ha! Vi kunne prøvd, selvfølgelig. Plateselskapet ville likt om vi prøvde. De ville likt om vi lagde en plate som var mer tilgjengelig, gliser Moore.

Det ville altså plateselskapet likt, men det Sonic Youth faktisk gjorde var å gå i stikk motsatt retning og lage en dobbelt-CD - den slippes i Norge i disse dager - som er omtrent like tilgjengelig som Mongolias hovedstad. På «Goodbye 20th century» har bandet tolket samtidskomponister som Yoko Ono og John Cage, i et instrumentalprosjekt som består av mye pling og plong og gnissing og skraping på gitarstrenger.

- Hæ-æ-æ! Slapp av, det er bare en plate, sier Moore.

Her er han kommet i siget og han knegger igjen og lener seg over bordet.

- Mye av musikken vi er inspirert av, er musikk som er langt unna mainstream. Det er ikke en reaksjon på noe, det er ikke fordi vi synes det er cool eller noe, men fordi vi er interessert i det. Denne plata er en hyllest til moderne komponister.

- Tror du folk vil like den?

- Tja... Jeg har vel et visst håp om det.