Brandi Carlile

Oppvarmingsartistrock.

CD: Det enkle er ofte det beste, men iblant blir det enkle også litt for enkelt. Brandi Carlile beviser at hun besitter kurante kvaliteter på sitt andre album – for eksempel har hun en stemme som har de countrykompatible egenskapene knekk og rasp, og som gir henne en vokal karakter og uttrykksfullhet som låtene hennes ikke er i nærheten av å besitte. Det sier litt at mirakelprodusenten T-Bone Burnett aldri får Brandi Carlile til å høres ut som noe mer enn en fattigkvinnes Sheryl Crow, en tredjerangs Tift Merritt. De akustiske folk- og countryinspirerte låtene hennes er ikke så gærne, mens rockelåtene – som tittelsporet – er oppvarmingsartistmusikk av traurigste slag. Stivt og usjarmerende, feilslått fuzzete og fullstendig fantasiløst. Brandi Carlile har nok mer for seg hvis hun rendyrker det hun kanskje kan bli god til, og dropper det hun er virkelig dårlig på.