FORARGET: Forfatteren Tomas Espedal har laget video mot ulvene i litteraturkritikken. Foto: NTB Scanpix
FORARGET: Forfatteren Tomas Espedal har laget video mot ulvene i litteraturkritikken. Foto: NTB ScanpixVis mer

Brann på Parnasset

Debatten om den såkalte «virkelighetslitteraturen» er i ferd med å bli alvorlig utvasket. Levende modeller raser ut av skapene som om de var skjeletter, og engstelige litterater frykter innskrenkinger av sitt handlingsrom.

Kommentar

Argumentet om de skjønnlitterære forfatternes absolutte rettigheter til å gjøre som de ønsker, er knapt formulert bedre enn Karl Ove Knausgård gjorde i et intervju for to år siden: «Du skal kunne mene hva faen du vil om hva faen som helst som forfatter.»

Motstemmer som snakker om anstendighet, etikk og omsorg blir feid til side. Kostnadene ved å ta slike hensyn er for høye. Det vil true selve kunstens tempel og tempelvokterne. Kunst må være fri, ellers er den ingen kunst. Temperaturen stiger.

Rikelige mengder bensin til dette forfengelighetens bål kom i det ferske nummeret av Vinduet, der temaet er nettopp virkelighetslitteratur. Gjennom en rekke artikler problematiseres trenden. Forfatter Tomas Espedal har i form av en seks minutters video lagt ut på YouTube, kommet med et superraskt tilsvar til Vinduets nær 200 sider. En herlig film!

Bergensforfatteren står og snakker inn i kamera på et kjøkken, kledd i stram dress, med vekselvis Morgenbladet og Vinduet krystet i hånden. Utover videoen gynger han seg opp i stadig sterkere affekt, og fnyser ut sin forakt mot Vinduets redaktør, Preben Jordal. Gjennom innlegg i Morgenbladet og det store nummeret av Vinduet, har Jordal tatt for seg denne trenden han oppfatter som problematisk. Det er særlig Knausgårds og Geir Gulliksens metode som er tema for Jordal, mens Espedal selv var gjenstand for en liten visitt i en artikkel av Finn Iunker i Vinduet.

Espedals indignasjon i videoen blir forsøkt kalibrert med blødmer. Vi får vite at litteraturprofessor Arild Linneberg en gang kalte Finn Iunker for Finn Runker, og at det er derfor Iunker nå skriver om Linnebergs «Far og barn i moderlandet» at den «ved sin uthenging av mor etter en opprivende barnefordelingssak var sin tids hevnporno». Javel! Dette smaker av fugl.

Espedal forteller oss at Jordal ikke er kommet ut av puberteten. Hele det nye nummeret av Vinduet er et eksempel på forfatterforakt, i følge Espedal. Litteraturkritikerne er blitt «den hevngjerriges skole» (sic). «Noe så nedrektig (sic) og sladderaktig [...] ville aldri en skjønnlitterær forfatter klare å finne på», mener Espedal, og overbyr seg selv ved å sitere Nietzsche på at «moral er noe de svake bruker for å kunne beherske de svake» (sic).

Jordal og Iunker fordømmes som «moralister» og utgjør sammen med Frode Helmich Pedersen en «ulveflokk» som står på en høyde og ser utover en slette befolket av lam. Hvem er da lammene i metaforen? Det må være Knausgård, Gulliksen, Espedal og Linneberg. En pastoral idyll, med andre ord. Og temperaturen stiger.