Argumentet om de skjønnlitterære forfatternes absolutte rettigheter til å gjøre som de ønsker, er knapt formulert bedre enn Karl Ove Knausgård gjorde i et intervju for to år siden: «Du skal kunne mene hva faen du vil om hva faen som helst som forfatter.»

Motstemmer som snakker om anstendighet, etikk og omsorg blir feid til side. Kostnadene ved å ta slike hensyn er for høye. Det vil true selve kunstens tempel og tempelvokterne. Kunst må være fri, ellers er den ingen kunst. Temperaturen stiger.

Rikelige mengder bensin til dette forfengelighetens bål kom i det ferske nummeret av Vinduet, der temaet er nettopp virkelighetslitteratur. Gjennom en rekke artikler problematiseres trenden. Forfatter Tomas Espedal har i form av en seks minutters video lagt ut på YouTube, kommet med et superraskt tilsvar til Vinduets nær 200 sider. En herlig film!

Bergensforfatteren står og snakker inn i kamera på et kjøkken, kledd i stram dress, med vekselvis Morgenbladet og Vinduet krystet i hånden. Utover videoen gynger han seg opp i stadig sterkere affekt, og fnyser ut sin forakt mot Vinduets redaktør, Preben Jordal. Gjennom innlegg i Morgenbladet og det store nummeret av Vinduet, har Jordal tatt for seg denne trenden han oppfatter som problematisk. Det er særlig Knausgårds og Geir Gulliksens metode som er tema for Jordal, mens Espedal selv var gjenstand for en liten visitt i en artikkel av Finn Iunker i Vinduet.